Pinsefesten er en påminnelse om at Gud gir sin Hellige Ånd til de første fruktene av sin åndelige høst.
Designpics
I løpet av åpenbaringen av sin frelsesplan for menneskeheten, innstiftet Gud sine årlige helligdager rundt høsttidene i Midtøsten (3. Mosebok 23:9-16; 2. Mosebok 23:14-16). Akkurat som Hans folk høstet avlingene sine rundt disse tre høytidene, så viser Guds helligdager oss hvordan Han høster mennesker til evig liv i sitt rike.
De hellige dagene har betydninger som bygger på hverandre. Sammen avslører de gradvis hvordan Gud arbeider med menneskeheten.
Tidligere så vi at Påsken symboliserer at Kristus ga seg selv for oss, slik at våre synder kunne bli tilgitt og vi kunne bli frelst fra døden. Vi lærte også hvordan De usyrede brøds dager lærer oss at vi må fjerne og unngå synd, og i stedet adlyde Gud i handlinger og holdninger. Den neste høytiden og hellige dagen, Pinsefesten, bygger på dette viktige fundamentet.
Denne høytiden er kjent under flere navn som stammer fra dens betydning og tidspunkt. Den er også kjent som kornhøstens høytid (2. Mosebok 23:16), og representerer førstegrøden (4. Mosebok 28:26) som ble samlet inn som resultat av arbeidet til dem som fullførte vårens kornhøst i det gamle Israel (2. Mosebok 23:16).
Den kalles også ukefesten (2. Mosebok 34:22), og dette navnet kommer fra de syv ukene pluss én dag (50 dager i alt), som telles for å bestemme når denne høytiden skal feires (3. Mosebok 23:16). På samme måte er denne høytiden i Det nye testamente, som ble skrevet på gresk, kjent som Pinse (Pentekostos i originalen), som betyr «femtiende» (W.E. Vine, Vine’s Complete Expository Dictionary of Old and New Testament Words, 1985, «Pentecost»).
Blant jøder er det mest populære navnet på denne høytiden «Ukefesten», eller Shavuot, på hebraisk. Når de feirer denne høytiden, minnes mange jøder en av de største begivenhetene i historien, nemlig Guds åpenbaring av loven på Sinai-fjellet.
Men Pinse symboliserer ikke bare lovgivningen. Den viser også – gjennom et stort mirakel som skjedde på den første pinsen i den tidlige kirken – hvordan vi kan fortsette å leve etter den åndelige hensikten med Guds lover.
Pinsens gave: Den Hellige Ånd
Gud valgte den første Pinsen etter Jesu Kristi oppstandelse til å utøse sin Hellige Ånd over 120 troende (Apostlenes gjerninger 1:15). «Og da Pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger [språk], alt etter som Ånden ga dem å tale» (Apostlenes gjerninger 2:1-4).
Det at de talte i forskjellige språk, skjedde mens en folkemengde fra mange nasjoner var samlet i Jerusalem, og hver besøkende hørte disiplenes tale på sitt eget morsmål (Apostlenes gjerninger 2:6-11). Disse forbløffende hendelsene demonstrerte Den Hellige Ånds nærvær.
Først var folket i Jerusalem som var vitne til dette mirakuløse fenomenet forbløffet, og noen tilskrev kristnes uttalelser til drukkenskap (Apostlenes gjerninger 2:12-13). Apostelen Peter, nå fylt av Den Hellige Ånd, forklarte dristig hendelsen for folkemengden som en oppfyllelse av Joels profeti: «Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil Jeg utgyte av min Ånd over alt kjød» (Apostlenes gjerninger 2:17; Joel 2:28).
Peter forklarte hvordan tilhørerne også kunne motta denne Ånd: «Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg» (Apostlenes gjerninger 2:38-39).
Gud brukte disse miraklene – og Peters forkynnelse – til å legge 3000 mennesker til sin kirke på én dag. Alle disse omvendte ble døpt og mottok Den Hellige Ånd (Apostlenes gjerninger 2:40-41). Fra dette vendepunktet har Guds Ånd vært tilgjengelig, for alle som virkelig omvender seg – og blir døpt – på riktig måte. Pinsefesten er en årlig påminnelse om at Gud utøst sin Ånd for å opprette sin kirke, den gruppe troende som ledes av Hans Ånd.
Hvorfor behøver vi Guds Ånd?
Menneskelig sett, uansett hvor hardt vi prøver å unngå det, så synder vi likevel (1 Kong 8:46; Rom 3:23). I erkjennelse av denne iboende svakheten i mennesket, klaget Gud i 5 Mos 5:29: «Måtte de bare alle dager ha det samme hjertelag til å frykte meg og ta vare på alle mine bud, så det kan gå dem og deres barn vel til evig tid!»
Her forklarer Gud at menneskeheten har et hjerteproblem. Akademisk kunnskap om loven gjør oss ikke i stand til å tenke som Gud. Å bli gudfryktig i våre tanker, holdninger og handlinger er utenfor menneskers forståelse og evne, uten en ekstra ingrediens: Guds Ånd.
Guds måte å tenke på skaper fred, lykke og omsorg for andre. Jesus berømmet en religiøs lærd, som korrekt siterte essensen av Guds lov: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, og av all din kraft og av all din forstand», og «[elsk] din neste som deg selv!» (Lukas 10:27). Denne mannen siterte 5. Mosebok 6:5 og 3. Mosebok 19:18, fra 2 bøker i Mosebøkene (de 5 første bøkene i Det gamle testamente). Jesus bekreftet her at Det gamle testamentets skrifter er basert på disse to store prinsippene om kjærlighet (Matteus 22:40).
Essensen av Guds lov er kjærlighet (Romerne 13:8-10; 1 Tessalonikerne 4:9). Gud ga oss sine bud, fordi Han elsker oss. I et brev til kristne som hadde Guds Ånd, skrev Johannes: «På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: Når vi elsker Gud, og holder Hans bud. For dette er kjærligheten til Gud, at vi holder fast på Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge» (1. Johannes 5:2-3).
Fordi Guds Ånd nå bodde i kirken (altså i forsamlingen av mennesker), så kunne dens medlemmer uttrykke ekte kjærlighet. «Et nytt bud gir Jeg dere», sa Jesus, «dere skal elske hverandre! Som Jeg har elsket dere. … Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13:34-35). Guds gave, Den Hellige Ånd, på Pinsedagen gjorde det mulig for kirken å fullt ut uttrykke Guds bud om kjærlighet.
Jesus Kristus: Førstegrøden av evig liv
Førstefruktene er de første landbruksproduktene som modnes, og blir klare til høsting. Gjennom hele Bibelen bruker Gud analogien med høsten – og særlig på Pinse da om førstefruktene – for å illustrere aspekter av sin frelsesplan. Israel feiret denne dagen sent på våren etter innhøstinga av bygg og hvete. Et spesielt offer av det første modne kornet under De usyrede brøds dager – kalt «å svinge kornbåndet» – markerte begynnelsen på disse innhøstingene. De fortsatte i de neste 50 dagene, og ledet frem til Pinse (3. Mosebok 23:11). Denne innhøstinga om våren var altså førstegrøden i den årlige jordbrukssyklusen.
En av de første innhøstings-lærdommer i Det nye testamente, er at Jesus «er Kristus reist opp fra de døde, og er blitt Førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15:20). Å svinge kornbåndet symboliserte Jesus Kristus, som var «Den førstefødte fremfor enhver skapning», og «Den førstefødte av de døde» (Kolosserne 1:15, 18). Han presenterte seg for Gud Fader på søndagen etter sin oppstandelse, samme dag som De usyrede brøds dager da det første kornbåndet fra vårinnhøstinga skulle svinges for Gud.
Tidlig på den første dagen i uken, mens det fortsatt var mørkt, og etter at Jesus allerede var oppstått (Johannes 20:1), kom Maria Magdalena til graven Hans og oppdaget at steinen foran den allerede var rullet bort. Hun løp for å fortelle Peter og Johannes at Jesus ikke lenger var i graven. De to mennene skyndte seg for å se på dette, og bekreftet at Jesu døde kropp var borte (Johannes 20:2-10). Maria kom også tilbake, og etter at Peter og Johannes hadde gått, sto hun utenfor graven (Johannes 20:11). Mens hun gråt, viste Jesus seg for henne, men lot henne ikke holde fast i Ham, fordi Han «ennå ikke var oppsteget» til Faderen (Johannes 20:17).
Senere samme dag viste Jesus seg igjen. Denne gangen lot Han noen kvinner holde fast i Ham (Matteus 28:9). Hans egne ord viser – at mellom det tidspunktet Maria Magdalena så Ham, og det tidspunktet Han lot kvinnene holde fast i Ham – så hadde Han steget opp til Faderen og blitt akseptert av Ham.
Seremonien med svingningen av kornbåndet som Gud ga det gamle Israel, representerer dermed Jesu Kristi aksept av Faderen som «Førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15:20).
Kirken som førstefrukt
Romerne 8:29 snakker om Jesus Kristus som «Den førstefødte blant mange brødre». Men den nytestamentlige kirken regnes også som førstegrøden. Når Jakob snakker om Faderen, så sier han: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger» (Jakob 1:18).
Guds Ånd i oss identifiserer oss og helliggjør oss, Den skiller oss ut som kristne. «Men om noen ikke har Kristi Ånd,» skrev Paulus, «da hører han ikke Kristus til», og «så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn» (Romerne 8:9, Romerne 8:14).
Paulus refererte også til kirkens medlemmer, som «som har fått Ånden som førstegrøde» (Romerne 8:23). Han henviste til flere kristne i det første århundret som Guds første frukter (Romerne 16:5; 1 Korinterne 16:15).
Betydningen av at Bibelens forfattere kalte disse Guds folk for førstefrukter, blir tydelig når vi ser på Johannes 14:6. Her sa Jesus: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»
Hvor mange har gjennom århundrene virkelig akseptert – og praktisert – den livsveien som Jesus lærte bort? Selv i dag har mange mennesker ganske enkelt aldri hørt mye, om enn noe, om Jesus Kristus. Hvordan vil Gud tilby dem frelse?
Få mennesker forstår at Gud følger en systematisk plan, symbolisert ved sine hellige dager, for å frelse hele menneskeheten ved å tilby alle mennesker evig liv i sitt rike. I denne verden er vi bare ved begynnelsen av innhøstingen for Guds rike.
Apostelen Paulus forsto dette: «Men nå er Kristus reist opp fra de døde, og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. . . For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved Hans komme
For som alle dør i Adam, så skal alle bli levende i Kristus. Men hver i sin rekke: Kristus som førstefrukt, deretter de som tilhører Kristus, når Han kommer» (1. Korinterbrev 15:20, 1. Korinterbrev 15:22-23). Alle som nå er kalt og utvalgt av Gud, er inkludert sammen med Kristus som Guds førstegrøder.
Bibelen lærer oss at Gud må kalle mennesker (Johannes 6:44; Johannes 6:63). Vår Skaper kontrollerer derfor tidspunktet for sin innhøsting. Da Gud grunnla sin kirke ved å gi sin Ånd til troende på pinsedagen 50 dager etter Jesu oppstandelse, så utvidet han sin åndelige høst. Det var begynnelsen på det Joel profeterte, at Gud til slutt vil utøse sin Ånd over «alt kjød» (Joel 2:28-29; Apostlenes gjerninger 2:14-17).
Den Hellige Ånd i virksomhet
Den Hellige Ånds komme forandret livet til disse første kristne på dramatisk vis. Apostlenes gjerninger er fylt med beretninger om den tidlige kirkens bemerkelsesverdige, åndelige innflytelse på samfunnet rundt. Forvandlingen var så tydelig, at de ikke-troende beskyldte de kristne for å «oppvigle hele verden» (Apostlenes gjerninger 17:6). Slik var den dynamiske, mirakuløse kraften til Den Hellige Ånd.
For å fullt ut forstå hvordan Guds Ånd kan virke i våre liv, så må vi forstå hva Den Hellige Ånd er. Det er ikke en person som sammen med Gud Fader og Kristus, Sønnen, som danner en «hellig treenighet». I Skriften beskrives Den Hellige Ånd som Guds kraft som virker i våre liv (Apostlenes gjerninger 1:8; Romerne 15:13, Romerne 15:19), den samme kraften som virket i Jesu Kristi tjeneste (Lukas 4:14; Apostlenes gjerninger 10:38). (For å lære mer om hva Den Hellige Ånd er, kan du lese våre gratis Bibelstudier Forvandle livet ditt: Omvendelsens prosess, Hvem er Gud? og Er Gud en treenighet?)
Denne guddommelige kraften gjør at vi kan nå kan «drives av Guds Ånd» (Romerne 8:14). Det var denne samme kraften som forvandlet de første kristnes liv, og det er den samme kraften som virker i kirken i dag. Paulus fortalte Timoteus at Guds Ånd er en «Ånd av … krafts, kjærlighets og sindighets Ånd» (2. Timoteus 1:7).
Pinse er en årlig påminnelse om at vår Skaper fortsatt gjør mirakler, og gir sin Ånd til dem som er kalt til å være førstegrøden av Hans åndelige høst. Dermed gir Han dem kraft til å utføre Hans verk i denne verden.