Den store forsoningsdagen innebærer ikke bare tilgivelse av synd, den symboliserer også fjerningen av syndens primære årsak, Satan.
iStockphoto
Vi har allerede sett – gjennom symbolikken i Påsken – at Kristi utgytte blod soner for våre tidligere synder. Forsoning betyr faktisk å gjenopprette et ødelagt eller dårlig forhold. Soningsdagen symboliserer forsoningen mellom Gud og hele menneskeheten.
Hvis vi er forsonet med Gud gjennom Kristi offer, hvorfor trenger vi da en annen helligdag for å lære oss om forsoning? Hvis vi allerede er forsonet: Hvorfor må vi da faste, slik det er befalt på Soningsdagen? (3. Mosebok 23:27; Apostlenes gjerninger 27:9). Hva er så denne dagens unike betydning i Guds store plan for menneskehetens frelse?
Soningsdagen og Påsken lærer oss begge om syndenes tilgivelse, og vår forsoning med Gud gjennom Kristi offer. Påsken handler imidlertid om forløsningen av de førstefødte, og gjelder derfor mest direkte for kristne som Gud har kalt i denne tidsalderen. Forsoningsdagen har derimot universelle implikasjoner.
Dessuten symboliserer forsoningsdagen et viktig tilleggstrinn i Guds frelsesplan, noe som ikke finnes i Påskens symbolikk. Dette trinnet må finne sted før menneskeheten kan oppleve sann fred på jorden. Alle mennesker lider under syndens tragiske konsekvenser. Men synd skjer ikke uten en årsak, og Gud gjør denne årsaken klar i symbolikken knyttet til Soningsdagen.
Satan er syndens opphav
Den store forsoningsdagen innebærer ikke bare tilgivelse av synd, den symboliserer fjerningen av den primære årsaken til synd – Satan og hans demoner. Inntil Gud fjerner den opprinnelige anstifteren av synd, så vil menneskeheten ganske enkelt fortsette å falle tilbake i ulydighet og lidelse. Selv om vår menneskelige natur spiller en rolle i våre synder, bærer Satan, djevelen, et stort ansvar for å påvirke menneskeheten til å være ulydig mot Gud.
Selv om mange mennesker tviler på at det finnes en djevel, så avslører Bibelen Satan som et mektig, usynlig vesen som kan påvirke hele menneskeheten. Åpenbaringen 12:9 forteller oss at hans innflytelse er så stor at «han er den som forfører hele verden».
Djevelen gjør mennesker blinde for forståelsen av Guds sannhet. Apostelen Paulus forklarte dette til korinterne: «Er så vårt evangelium likevel skjult, da er det for dem som går fortapt at det er skjult. For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde» (2. Korinterbrev 4:3-4).
Paulus lærer oss også at Satan har påvirket alle mennesker til å vandre på ulydighetens veier. Han bemerker at de som er kalt inn i Guds kirke «vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn» (Efeserne 2:2). Paulus advarte korinterne om at Satan kan fremstille seg selv som rettferdig, for å lede mennesker på avveie: «For Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere. Men for dem skal enden svare til deres gjerninger» (2 Kor 11:14-15).
Jesus Kristus sa klart og tydelig at Satan innførte synd og opprør i verden. I Johannes 8:44 erklærte Kristus til dem som var fiendtlige mot hans lære: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.»
Når vi knytter disse skriftstedene sammen, så kan vi se Satans makt og innflytelse. Paulus advarte oss om å være på vakt mot djevelens listige metoder: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus» (2. Korinterbrev 11:3, NIV).
Kristne som kjemper for å motstå Satan og slutte å synde, utkjemper en åndelig kamp mot djevelen og hans demoner. Paulus forklarer: «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:12, NASB).
Paulus forklarer videre her at Jesus Kristus vil frelse oss fra djevelens innflytelse (Efeserne 6:13-18). Selvfølgelig er Gud mye mektigere enn Satan, men vi må gjøre vår del ved å aktivt motstå djevelen og kjødet (Jakob 4:7). Den store forsoningsdagen ser frem til den tid da Satans bedrag vil bli fjernet, og han ikke lenger vil være fri til å påvirke og bedra menneskeheten (Åpenbaringen 20:1-3).
Det Gamle Testamentets symbolikk
3. Mosebok 16 beskriver hvordan Gud påla det gamle Israel å holde Soningsdagen. Selv om kristne i dag ikke er pålagt å ofre dyr, så gir dette kapitlet oss en viktigere forståelse av Guds plan.
Legg merke til at presten skulle velge to geiter som syndoffer for folket, og han skulle fremstille dem for Gud (3. Mosebok 16:5-7). Aron, ypperstepresten, skulle kaste lodd for å velge en «for Herren», som han skulle ofre (3. Mosebok 16:8-9). Denne geiten representerte Jesus Kristus, som skulle bli drept for å betale straffen for våre synder.
Den andre geiten hadde et helt annet formål: «Men den bukken som loddet var falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen» (3. Mosebok 16:10). Legg merke til at denne geiten ikke skulle drepes. Ypperstepresten skulle «legge begge sine hender på den levende bukkens hode, bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger, alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på bukkens hode, og sende den ut i ørkenen med en mann som står klar. Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen» (3. Mosebok 16:21-22, NIV).
Presten valgte ved lodd «syndebukken», eller Azazel, som ordet står i det opprinnelige hebraiske. Mange lærde identifiserer Azazel som navnet på en demon som bor i ødemarken (Interpreter’s Dictionary of the Bible, bind 1, s. 326). Azazel-geiten representerer Satan, som bærer ansvaret for menneskehetens synder (3. Mosebok 16:22) på grunn av det bedrag han har påført menneskeheten.
Ypperstepresten la hendene på denne geiten, og bekjente over den folkets ondskap, opprør og synder. Hvorfor gjorde han det? Som verdens nåværende hersker, bærer djevelen ansvaret for sin perversitet i å forføre og tvinge menneskeheten til å synde. «Å sende den syndbelastede geiten … betydde fullstendig fjerning av folkets synder og overlevering av dem, som det var, til den onde ånden som de tilhørte» (The One Volume Bible Commentary, 1975, s. 95).
En syndebukk er – i moderne språkbruk – noen som urettferdig holdes ansvarlig for andres feil. Det moderne engelske ordet scapegoat kan imidlertid ikke brukes riktig om Satan; djevelen er ikke en syndebukk i moderne forstand. (Selv om noen Bibeloversettelser bruker ordet «syndebukk», kaller Green’s Literal Translation det mer presist «avgangsbukken»). I stedet for å urettferdig bære skylden for synden, vil Satan bli holdt rettferdig ansvarlig for sine egne bevisste handlinger, som han har brukt til å føre menneskeheten inn i synd i tusenvis av år.
Symbolikken med den levende geiten, parallellerer skjebnen til Satan og hans demoner, som vil bli fjernet ved begynnelsen av Jesu regjering over nasjonene. Åpenbaringsboken beskriver denne fjerningen: «Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen, og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene – ikke før de tusen år var til ende …» (Åpenbaringen 20:1-3).
Dermed vil djevelen og hans demoner, som i tusenvis av år har ledet menneskeheten inn i alle tenkelige onde gjerninger, bli fjernet til et sted hvor de holdes i sjakk (Åpenbaringen 20:2). Fullstendig global forsoning med Gud kan ikke skje, før kilden til så mye synd og lidelse er ute av bildet.
Den moderne bruken av denne høytiden
Legg nå merke til de spesifikke instruksjonene om når og hvordan vi skal feire denne høytiden. «Men den tiende dagen i den samme sjuende måneden er det Soningsdag», sier Gud. «Da skal dere holde en hellig sammenkomst, og dere skal faste . . .» (3. Mosebok 23:27).
Hvordan «skal dere faste» på denne dagen? «Faste» kommer fra det hebraiske ordet anah, som betyr «å være plaget, bøyd, ydmyket, saktmodig» (Vine’s Complete Expository Dictionary of Old and New Testament Words, «To Be Humbled, Afflicted»). Det samme ordet brukes i forbindelse med faste i Salme 35:13, Jesaja 58:3, 5 og Esra 8:21. Faste betyr å avstå fra mat og drikke (Ester 4:16).
Så hvorfor ber Gud oss om å faste i løpet av akkurat disse 24 timene? Faste uttrykker vårt ydmyke ønske om å komme nærmere Gud. Soningsdagen representerer en kommende tid med forsoning, hvor Satan er forvist og verden er ødelagt av de forferdelige hendelsene som har ført frem til dette tidspunktet. Dette er også hvor en ydmyk og angrende menneskehet endelig vil bli forsonet med Gud.
Få forstår de riktige grunnene til å faste. Faste er ikke for å tvinge Gud til å gjøre som vi vil. Vi faster ikke for å få noe fra Gud, bortsett fra Hans overflod av barmhjertighet og tilgivelse for våre menneskelige svakheter. Faste hjelper oss med å huske hvor midlertidig vår fysiske eksistens er. Uten mat og vann ville vi snart gå til grunne. Faste hjelper oss å innse hvor mye vi trenger Gud som livets giver og opprettholder.
Vi bør alltid faste på Den store forsoningsdagen i en angrende sinnstilstand. Legg merke til profeten Daniels eksemplariske holdning mens han fastet: «Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren, for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske. Jeg ba til Herren min Gud og bekjente» (Daniel 9:3-4).
Den tidlige kirken holdt Forsoningsdagen. Mer enn 30 år etter Kristi død refererte Lukas fortsatt til tid og årstider ved å nevne denne dagen, og sa at «det var blitt farlig å ferdes på sjøen fordi det allerede var over fasten» (Apostlenes gjerninger 27:9). Nesten alle Bibelkommentarer og ordbøker erkjenner at «fasten» refererer til Forsoningsdagen.
Enda en viktig lære kommer til oss gjennom Forsoningsdagen. Vi har allerede sett at den slaktede bukken representerte offeret i vårt sted, Jesus Kristus, som tok på seg den dødsstraff vi har fortjent ved å synde. Men Jesus Kristus forble ikke død; Han kom tilbake til livet. Hva lærer Forsoningsdagen oss om Kristi rolle etter Hans oppstandelse?
3 Mosebok 16:15-19 beskriver en høytidelig seremoni som ble utført bare én gang i året, på Forsoningsdagen. Ypperstepresten skulle ta blodet fra den slaktede geiten inn i Det Aller Helligste – den helligste delen av tabernaklet – og til nådesetet. Nådesetet var et symbol på selve den allmektige Guds trone. Ypperstepresten utførte den funksjonen Kristus utfører for omvendte kristne. Etter å ha steget opp til selve Guds trone for å frembære blodet fra sitt offer, går Kristus i forbønn for oss – slik Han har gjort siden sin oppstandelse –som vår Yppersteprest.
Hebreerbrevet gjør denne symbolikken klar: «Men da Kristus kom som Yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk Han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne [fysiske] skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning» (Hebreerbrevet 9:11-12).
På grunn av Kristi offer har vi direkte tilgang til den sanne nådestolen – tronen til vår barmhjertige, kjærlige Gud. Dette ble dramatisk og mirakuløst demonstrert i det øyeblikket Kristus døde, da «forhenget i templet», som dekket inngangen til Det aller helligste, «revnet i to, ovenfra og ned» (Matteus 27:51; Markus 15:38). Dette enorme forhenget ble revet i to, som et dramatisk vitnesbyrd om den tilgang vi nå har til Guds trone.
Mange vers i Hebreerbrevet nevner Kristi rolle som vår Yppersteprest og Forbeder. På grunn av Hans offer for oss, kan vi «derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid» (Hebreerbrevet 4:16). Forsoningsdagen symboliserer dermed den kjærlige forsoningen alle mennesker kan få med Gud gjennom Kristi offer. Den viser også den bemerkelsesverdige sannheten at Satan, syndens opphavsmann, til slutt vil bli fjernet, slik at menneskeheten endelig kan oppnå forsoning med Gud på universell basis.
Forsoningsdagen er et viktig forberedende skritt i påvente av neste milepæl i Guds herlige helligdagsplan, som er vakkert beskrevet i Løvhyttefesten.