Steven Brittain
10 minutters lesetid
I mange deler av verden er de første månedene av året preget av en slags «vintersyklus» med ulike feiringer: jul, nyttår og karnevalets eksplosive festligheter! Selv om disse ofte forsvares som «kristne» tradisjoner, avslører en kritisk gjennomgang av Bibelen og historiske opptegnelser en annen historie. Ingen steder i Bibelen befaler Gud disse feiringene; de er et produkt av synkretisme, altså en blanding av hedenske ritualer og kristne trossetninger. Denne praksisen fortsetter fremdeles i ulike former i dag.
Jul og nyttår
Den katolske encyklopedi (oppføring: «Jul») innrømmer at datoen 25. desember ble valgt for å falle sammen med den romerske Saturnalia og solguden (Sol Invictus) sin fødselsdag. Dette bryter med Guds lov, som advarer troende mot å bruke hedenske metoder for å tilbe den sanne Gud: «Vokt deg da, så du ikke lar deg lokke til å følge i deres spor etter at de er utryddet for deg. Du må ikke spørre etter deres guder og si: Hvordan tjente disse folk sine guder? Slik vil også jeg gjøre! Du skal ikke gjøre som de når du dyrker Herren din Gud. For alt det som er vemmelig for Herren, og som Han hater, det gjør de for sine guder. De brenner til og med sine sønner og sine døtre i ilden for sine guder…» (5. Mosebok 12:30-31).
Selv nyttår den 1. januar er viet til Janus, den tveansiktige romerske guden for porter. Online Etymology Dictionary bekrefter at «januar» er oppkalt etter denne guddommen. Mens det Bibelske nyttåret begynner om våren (2. Mosebok 12:2, 5. Mosebok 16:1), så følger moderne tradisjon en romersk kalender som ærer en hedensk avgud, og fremmer en kultur av overflod. Dette er en livsstil som vi burde ha forlatt da vi kom til Kristus. Apostelen Peter sa til oss: «For det er nok at dere i den tiden som er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse» (1. Petersbrev 4:3).
Karneval: Kjøttets ritual
Midtpunktet i denne sesongsyklusen er karnevalet, høydepunktet i en sesong som er bygget på ikke-Bibelske grunnlag. Som dokumentert i Online Etymology Dictionary, så stammer navnet fra det latinske carne vale, som betyr «farvel til kjøtt». Historisk sett var det ment som en siste, godkjent «orgie» for kjødet før fastetiden – en utenom- Bibelsk tradisjon som erstattet det Bibelske kravet om oppriktig, daglig omvendelse med en menneskeskapt sesong med ritualistisk loviskhet.
Et sentralt trekk ved karnevalet – fra Busójárás i Ungarn til maskene i Venezia – er ideen om å skjule sin identitet. Historikeren Mikhail Bakhtin beskriver i sitt verk Rabelais and His World denne «karnevalistiske» atmosfæren, som en tid hvor sosiale regler er satt ut av kraft, og folk hengir seg til «grotesk» oppførsel (Rabelais and His World, oversatt av Hélène Iswolsky, Indiana University Press, 1984). Denne anonymiteten gjør det mulig for deltakerne å delta i «opptøyer og fyll», uten å tenke på sitt offentlige omdømme.
Fra et Bibelsk synspunkt er denne logikken dypt feilaktig. Bibelen lærer at omvendelse er et daglig offer og en forvandling av hjertet (se Joel 2:13, Lukas 9:23), ikke et planlagt ritual som foregår etter en uke med «å få synden ut av systemet». Apostelen Paulus nevner «festing» – med henvisning til ville gatefester – blant «kjøttets gjerninger». Han advarer eksplisitt mot dem som praktiserer slike ting. Karneval er per definisjon en feiring av nettopp det «kjødet» som Bibelen ber oss om å korsfeste: «Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike» (Galaterne 5:19-21).
Regional hedendom og sympatisk magi
Over hele Europa bevarer disse festlighetene åpent gamle seremonier som Bibelen klassifiserer som «hedningenes vei» (Jeremia 10:2). Antropologen Sir James Frazer forklarer i The Golden Bough at disse skikkene opprinnelig var former for «sympatisk magi» som hadde til hensikt å manipulere været og sikre fruktbarhet gjennom ritualer (The Golden Bough: A Study in Comparative Religion, Macmillan & Co., 1890).
• Hellas (Apokries): Under disse festlighetene fremføres «Dionysos’ geitedans» av menn kledd i geiteskinn og tunge bjeller. Dette er direkte koblinger til den gamle kulten rundt Dionysos, guden for vin og galskap – langt fra den Bibelske «Åndens frukt». Som apostelen Paulus fortsetter å minne oss om: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke» (Galaterne 5:22-23).
• Bulgaria (Kukeri): Ifølge UNESCOs register over immateriell kulturarv bærer Kukeri massive, skremmende tremasker for å «skremme bort» onde ånder. Dette er basert på animisme – troen på at fysiske gjenstander kan kontrollere åndeverdenen – noe som strider mot det Bibelske budet om å stole på Guds beskyttelse alene: «Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» (Salme 91:1-2). Og igjen: «Velsignet er den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit» (Jeremia 17:7).
• Øst-Europa og Baltikum (Maslenitsa / Meteņi): Disse festivalene innebærer å brenne halmfigurer, som for eksempel Morana (vintergudinnen), og spise solformede pannekaker (blini) for å ære gamle solguder som Yarilo. Som dokumentert av folkloristen Alexander Afanasiev (Slavic Poetic Views of Nature), er disse ritualene rester av gamle solkulturer som hadde til hensikt å «lokke» solen tilbake. Imidlertid forteller Bibelen oss i 1. Mosebok at Gud alene opprettholder årstidene: «Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt» (1. Mosebok 8:22). Å forsøke å påvirke høsten gjennom ild og dukker, er en form for avgudsdyrkelse.
• Skandinavia (Fastelavn, Laskiainen og Fettisdagen): I Nord-Europa bevarer fastelavnen, som er tiden før fastetiden, gamle ritualer som historikere identifiserer som rester av overtroisk magi. Tradisjoner som «å slå katten i tønna» og bruken av bjørkekvister (fastelavnsris) var opprinnelig former for «sympatisk magi» som hadde til hensikt å lokke naturens fruktbarhet til avlinger og husdyr. Den svenske Fettisdagen («fettisdagen») og den finske Laskiainen innebærer lignende ritualer med overflod og symbolske handlinger, skikker som har røtter i «forfengelighet» og troen på at menneskelige handlinger kan påvirke naturen. Bibelen advarer mot slike tomme tradisjoner: «For husgudene talte usant, og spåmennene skuet løgn. Tomme drømmer forkynte de, og den trøsten de ga, var intet verd» (Sakarja 10:2).
Ved å gjøre disse dagene til godkjente perioder med overflod og «grotesk» oppførsel før en menneskeskapt religiøs faste, tjener den «karnevalistiske» atmosfæren bare til å distrahere fra det Bibelske kallet til konsekvent, daglig nøkternhet. Apostelen Paulus formaner oss: «La oss ferdes sømmelig, som om dagen – ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse» (Romerne 13:13). Troende er kalt til å «vandre i lyset» (1. Johannes 1:7) og å ha et «utildekket ansikt» (2. Korinter 3:18).
Myten om fastetiden: Ritual vs. omvendelse
Karnevalet eksisterer på grunn av fastetiden, men denne 40-dagers fasten er et utenom-Bibelsk system som fremmer loviskhet. Historiske opptegnelser, som for eksempel de i Catholic Encyclopedia (oppføring: «Lent»), bekrefter at fastetiden ikke ble standardisert før konsilet i Nikea (325 etter Kristus.).
Mens fastetiden fokuserer på et midlertidig ritual, krever Bibelen en permanent forvandling. I likhet med karnevalet er fastetiden en menneskeskapt tradisjon som forsøker å erstatte ekte åndelig fornyelse med ytre, legalistiske uttrykk. Selv om fastetiden presenteres som en periode med åndelig disiplin, så mangler den ethvert grunnlag i Det nye testamente. I likhet med karnevalet, så er det en ritualisert tradisjon som forsøker å erstatte ekte åndelig forvandling med legalistiske, ytre uttrykk.
En kalender som tillater «festing» (karneval) etterfulgt av «rituell faste» (fastetiden) skaper en syklus av synd og religiøs opptreden, i strid med Skriften, som krever daglig, konsekvent nøkternhet. Som apostelen Paulus skrev: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er» (Titus 2:11–12).
De hedenske røttene til fastetiden
Overgangen fra «karnevalistisk» festing til 40 dagers faste, er et mønster som finnes i den antikke verden lenge før kirkens fødsel. Historikere og teologer bemerker at den førti dagers avholdenhetsperioden er et levning fra de babylonske og egyptiske sorgritualene for Tammus (guden for vegetasjon og fruktbarhet) og Osiris. Som dokumentert av Alexander Hislop i The Two Babylons, så ble de 40 dagene i fastetiden lånt fra babyloniske tilbedere som fastet som forberedelse til vårfesten for Ishtar. På samme måte holdt de gamle egypterne en førti dagers periode med faste og disiplin for å minnes «Osiris’ tap» og sørge over Isis. Dette rituelle sørget for en døende og oppstandende gud, ble spesielt fordømt av Skaperen som en «vederstyggelighet» når det ble praktisert av Hans folk: «Han førte meg til inngangen av porten til Herrens hus … Og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus» (Esekiel 8:14).
«Menneskers tradisjoner»
I tillegg til Guds forbud mot å ta i bruk hedenske tilbedelsesritualer, er den viktigste grunnen til at disse høytidene anses som ubibelske, «Skriftens taushet». Bibelen gir detaljerte instruksjoner om Guds hellige dager (se 3. Mosebok 23), men den er helt taus om Jesu fødsel eller noen høytid før fastetiden. Fastetiden i seg selv er en tradisjon som ikke er forankret i Skriften, men etablert av kirkemøter flere århundrer etter apostlene. Den erstatter det Bibelske kravet om oppriktig, daglig omvendelse, med en menneskeskapt periode med ritualistisk loviskhet. Når vi skaper våre egne religiøse høytider, risikerer vi å falle i den fellen Jesus advarte om da Han fordømte dem som laget sine egne regler: «Forgjeves dyrker de meg, for de lærer fra seg lærdommer som er menneskebud. Dere forlater Guds bud og holder fast på menneskers forskrifter. Og Han sa til dem: Vakkert setter dere Guds bud til side for å holde deres egne forskrifter!» (Markus 7:7-9).
Flykt fra slike skikker, og strev etter rettferdighet!
Historiske, kulturelle og Bibelske bevis fører til en klar konklusjon: Karneval og fastetiden har ikke sitt opphav i Skriften! De ble tilpasset fra gamle hedenske skikker, som senere fikk et kristent preg. Karneval, fastetiden og andre relaterte høytider er ikke «harmløse tradisjoner»; de stammer fra en periode da en allerede kompromissvillig kirke i det 4. århundre adopterte hedenske skikker i et forsøk på å vinne tilhengere. Denne blandingen av tro, kjent som synkretisme, fortsetter i ulike former i dag. Enten det er gjennom den «karnevalistiske» anonymiteten til masken, den «sympatiske magien» til den skandinaviske fastelavnsrisen som ble brukt for å lokke landet, eller den 40 dager lange sørgeperioden for Tammus, så er alt dette forankret i menneskelig tradisjon, snarere enn i Guds ord!
For troende som med et rent hjerte vil å følge Skriften trofast, så er det ikke rom for feiringer som fremmer syndige begjær, bruker «magi» for å påvirke årstidene eller ærer guddommer som Janus og Dionysos. Bibelen tillater ikke at hedenske skikker omformes til hellig bruk. I stedet advarer den tydelig mot slik villedning: «Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus» (Kolosserne 2:8). Guds instruksjon er konsekvent: «Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel … Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere» (2. Korinterbrev 6:16-17).
Til syvende og sist er ekte omvendelse og selvdisiplin ikke sesongbaserte skikker, og de er heller ikke ment å følge etter en periode med moralsk overflod. De er ment å prege den sanne kristnes daglige liv. Å holde fast ved høytider som har røtter i de hedenske ritualene Saturnalia, Lupercalia eller sorg over Tammus, er å forbli fanget av menneskelige tradisjoner i stedet for å adlyde Guds sannhet. Oppfordringen blir slik å forlate disse tradisjonene, og vende tilbake fullt og helt til Guds rene ord. Vi skal tilbe Ham slik Han har befalt – «i ånd og sannhet» (Johannes 4:24)!
Oversatt fra engelsk ved hjelp av DeepL. Forberedt for oversettelse av James Ginn. Norsk skriftgjennomgang av Mark Mager. Korrekturlesing og endelig redigering på norsk av Jørn Kåre Overgård.