8. september 2026
Dan Dowd
10 minutters lesetid
Den opprinnelige engelskspråklige artikkelen ble publisert i: Beyond Today Magazine: Oct-Jan 2026/2027
Mange ting i livet kan få oss til å frykte. Men er det det Gud hadde til hensikt? Og hvilken rolle bør troen spille når vi skal forme vårt syn på fremtiden?
Tro er et populært Bibelsk tema i det kristne fellesskapet. Likevel kan vi oppleve at vi til tider mangler tro. Og selv om vi har den, kan vi likevel oppleve at vi trenger mer av den.
Hva er tro? Det er utvilsomt tillit til Gud. Det er standhaftighet. Det er en overgivelse av vår egen vilje. Men det går utover det.
Hebreerbrevet 11 inneholder mange eksempler på mennesker som levde liv preget av stor tro. Hvordan kan vi ha en tro som disse mennene og kvinnene?
Et viktig aspekt ved vår trosvandring som vi ikke snakker så ofte om, er den svært reelle menneskelige tendensen til å være redd.
Hvorfor føler vi frykt?
I vår vandring for å komme ut av synd, må vi ikke være redde. Gud leder oss ikke til å være redde, men Han kan tillate situasjoner som gjør oss ukomfortable. Delvis hjelper dette oss å lære å virkelig stole på Ham, å ha tro på at Han vil frelse oss fra synd og vanskelige tider, og at Han vil lede oss til evig liv og føre oss til et sted uten frykt. Sammenhengen mellom å være uten frykt, og å ha fullstendig tro på Gud er en viktig del av vårt kall.
Hvis du befinner deg midt i noe vanskelig og noen sier: «Vær ikke redd», forsvinner frykten da automatisk? Nei. Tvert imot blir den ofte verre. Men Gud forteller oss at vi ikke har noen grunn til å frykte, selv under de mest alvorlige omstendighetene.
Da de for eksempel var fanget mellom egypterne og Rødehavet, sa Moses til Israels folk: «Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse…!» (2. Mosebok 14:13). En slik tankegang strider mot våre menneskelige tendenser når vi befinner oss midt i trengsler. Normalt ville vi kanskje prøve å flykte og komme oss til et trygt sted.
«Vær frimodige og sterke! Frykt ikke og vær ikke redd…!», sa Gud til israelittene gjennom Moses i 5. Mosebok 31:6. Moses ble deretter ytterligere inspirert til å be Josva om å ha den samme styrken og det samme motet (vers 7–8). Gud sa det samme direkte til Josva i det første kapitlet i Josvas bok. Selv Guds utvalgte ledere kan mangle styrke eller mot i et øyeblikk av frykt.
Hva gjør frykten med oss?
Menneskelig frykt får oss til å bekymre oss og reagere negativt på det ukjente. Vi bekymrer oss for usikkerheten og blir overveldet. Men som Jesus Kristus minner oss om, endrer bekymring ingenting: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» (Matteus 6:27). Å stole på Gud hviler i vissheten om at Han har kontrollen. Da handler vi deretter, trygge på at vi er en del av den overordnede planen Han utfører.
I 1. Kongebok 18 leser vi om den store kraftprøven på Karmelfjellet mellom profeten Elia og de 450 Baal-profetene som rådgav Israels konge Akab. Elia gir dem en utfordring: Hvem kan fortære offeret med ild, den evige Gud eller Baal? Gud viser sin makt etter en kort bønn fra Elia.
Elia griper deretter anledningen og spør israelittene hvem de skal tjene. De erklærer at den sanne Gud er Gud, og Elia ber dem drepe de forsamlede Baalsprofetene. Akab er en svak konge som blir ledet inn på svært gale veier av sin hedenske kone Jesabel. Når hun hører om de hedenske prestenes død, sverger hun på å drepe Elia.
Hva gjør Elia? Han begynner ikke med å be til Gud om frelse. I stedet reagerer han ut fra frykt. Han løper mer enn 100 miles, og kommer seg ikke bare ut av byen, men ut av landet til Beersheba langt mot sør (1. Kongebok 19:3). Han tror at jo lenger unna han kommer, desto bedre vil det gå. Etter denne lange reisen setter han seg ned under et tre og ber endelig. Ikke om at Gud skal styrke ham, ikke om at Gud skal vise ham hva han skal gjøre, ikke om at Gud skal utkjempe denne kampen for ham. Nei, i stedet ber han om at han må få dø. Elia har på dette tidspunktet gitt etter for frykten og har gitt opp.
Vi finner Guds barmhjertighet og tålmodighet selv under disse omstendighetene. Midt i en prøvelse eller stor vanskelighet tenker vi vanligvis ikke klart. Vi trenger perspektiv. I Elias’ tilfelle sender Gud en engel for å gi ham mat flere ganger. Han fortsetter så, styrket av den maten, i ytterligere 40 dager og 40 netter ned til Horeb-fjellet – det vil si Sinai-fjellet (1. Kongebok 19:8). Gud spør ham da: «Hva vil du her, Elia?» (vers 9).
Elia syntes sannsynligvis at det var et latterlig spørsmål å stille. Han sier i praksis til Gud: “Ser du ikke hva jeg går gjennom her?” Han rettferdiggjør sin frykt. Gud viser da Elia at han har et feil perspektiv på situasjonen.
I fantastiske kraftdemonstrasjoner sender Gud en sterk vind, et jordskjelv og en ild. Men så kommer Han til Elia med en stille, svak stemme og spør nok en gang: «Hva vil du her, Elia?» (vers 13). Spørsmålet er ment å få Elia til å fokusere på det vesentlige og gi ham det riktige perspektivet. Gud visste hva som foregikk, men Elia så det ikke. Alt han så, var vanskelighetene foran seg.
Deretter ba Gud Elia om å gå videre til annet arbeid Han hadde til ham. Gud viste Elia at Hans verk ikke skulle bestå i mektige ting som jordskjelv eller ild. Det var den stille, svake stemmen. Gud hjalp Elia med å justere sitt perspektiv og gå videre, ved å handle i tro, snarere enn i frykt.
Å justere vårt eget perspektiv
Menneskelig frykt kommer ofte av usikkerhet. Til en viss grad er det forståelig. Fordi vi er mennesker, fokuserer vi på det fysiske – det vi kan se, føle, smake og så videre. Når vi ikke har den fysiske inngangen, kan det være svært urovekkende.
I Lukas 12:4 ga Kristus et annet perspektiv:
«Men til dere, mine venner, sier jeg: Frykt ikke for dem som slår legemet …» Kan du forestille deg reaksjonen fra folkemengden, spesielt som jøder som levde under romersk okkupasjon? De må ha tenkt: “Tuller du med meg? Hvorfor skulle jeg ikke frykte det?”
Kristus hadde et annet synspunkt. Han fortsatte med å forklare at hvis noen dreper deg, er det ikke mer den personen kan gjøre for å skade deg. Vi synes kanskje ikke det er særlig trøstende. Men når du er død, kan du ikke føle smerte, og det er ingen lidelse. Alle dine bekymringer ligger bak deg.
Kristus gir oss det riktige perspektivet i vers 5 når han sier: «Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete [Gehenna]. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte!» Han snakker selvfølgelig om å frykte Gud.
Bør vi frykte Gud? Ja og nei. Vi bør frykte det Gud kan gjøre, men ikke hvem Han er. Vi trenger ikke å frykte Ham – på grunn av usikkerhet – om hva Han sier eller ber oss om å gjøre. Vi bør imidlertid frykte konsekvensene av å ignorere disse tingene. Gud kan for alltid gjøre slutt på vår eksistens. Mennesker kan bare ta våre fysiske liv her og nå. Å forstå dette gir oss et helt annet perspektiv.
Et langsiktig perspektiv
Hvordan kommer vi til et punkt hvor vi har en tro som Elia? I tillegg til å justere perspektivet vårt, må vi se ting i et langsiktig perspektiv.
Da Jesus ba til Faderen natten før Han ble drept, svettet Han blod. Stresset Han var under da Han underkastet seg, var enormt. Hebreerbrevet 5:7 nevner at Han ba «til Ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt» Jesus fryktet ikke den fysiske døden på korset eller den evige døden. Han visste at Han skulle dø, fordi han delte den langsiktige visjonen om den overordnede planen med sin Far.
Han kom for å ofre sitt syndfrie liv, slik at vi kunne motta Den Hellige Ånd etter omvendelse og dåp, og dermed motta frelsens gave. Men legg merke til at disse bønnene ble hørt på grunn av hans gudsfrykt. Young’s Literal Translation uttrykker det slik: «etter å ha blitt hørt med hensyn til det han fryktet.» Kristus underkastet seg det han med rette fryktet og æret.
I Apostlenes gjerninger 7 ser vi en annen fantastisk beretning om tro som seirer over frykt, da diakonen Stefanus blir steinet. Steiningen ville knuse bein, rive i stykker kjøtt og drepe mennesker. Dette er steiner som er store nok til at de må løftes, ikke bare kastes eller slenges.
Stefanus går gjennom Israels historie og bringer den deretter ned på et personlig plan. Tilhørerne er svært sinte på ham og ønsker ikke å høre hvordan de ligner sine forfedre i å motstå Gud. Mens han kneler under steinslagene fra de forsamlede, roper han til Gud: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!», og dør umiddelbart (vers 60).
Hvordan kan en person gjennomgå en hendelse som denne og likevel bevare sin indre fred? Det handler om å ha det rette perspektivet. Hvis alt vi tenker på er her og nå, har vi en tendens til å fokusere på at ting ikke er rettferdige, og på alt det vi ikke har. Dette fører til at vi blir redde og sinte.
I Hebreerbrevet 11:13–15 leser vi om dem som trofast fulgte Gud i fortiden: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de dro ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake.» Også vi må ha et bilde i tankene av noe større, en bedre fremtid.
Hvilken visjon motiverer deg? Altfor ofte kan vi bli fastlåst i frykt og ikke vite hva vi skal gjøre. Livets utfordringer kan virke uoverkommelige. Det kan se ut som om vi ikke har noen valgmuligheter.
Sammenlign dette med det synet vi bør ha. Hvis vi har et klart innblikk i hva Gud utfører i våre liv, vil vi huske på at Gud har kontrollen og at ingenting kan hindre Ham i å fullføre sine formål. Uansett omstendighetene, eller til og med hva det umiddelbare utfallet måtte bli, kan vi med trygghet vite at Han gjennomfører sin frelsesplan. Vi trenger bare å underkaste oss Ham, og det kan vi gjøre med Hans hjelp.
Det er visjonen. Alt i mellom er ganske enkelt noe vi må gjennom for å komme dit. Det fører til en helt annen holdning til livet enn å se på alt vi ser nå som et uoverkommelig hinder.
I Jesaja 12:2 skriver Jesaja: «Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse.»
Stopp opp og tenk over dette. Vanligvis er den menneskelige reaksjonen når vi står overfor et vanskelig problem, å prøve å løse det. Da blir vi redde eller engstelige når vi ikke klarer det.
Jesaja minner oss om at vi skal erkjenne hvem vår styrke er. Det er Gud. Hvis vi stoler på at Gud er den styrken vi trenger, kan vi faktisk slappe av og ha tillit til at uansett hva som skjer, vil det til slutt vende seg til det beste (Romerne 8:28). Vi kan ha tro på at uansett hvor lang tid det tar, uansett hvilken vei det går, uansett hva utfallet blir, så er Gud der.
Hans plan blir virkeliggjort, ikke bare for menneskeheten som helhet, men for oss på det individuelle plan. Gud blir vår frelse når vi gjør vår del. Vi må omvende oss, la oss døpe og motta Hans Ånd, men utover det må vi forbli i fellesskap med Ham.
Med Hans hjelp kan vi, midt i prøvelsene, fortsette å gå fremover. I Salme 57:2 skrev David: «Vær meg nådig, Gud! Vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg.»
Vi tror vi stoler på Gud, og vi sier at vi stoler på Gud, men så står vi plutselig overfor noe vi ikke forstår eller ikke vil akseptere. I slike tider må du ikke gi opp visjonen, eller slutte å stole på Gud.
Troen seirer over frykten
Når vi ser tilbake på de gamle israelittenes eksempel, kan vi se hvordan de glemte Gud og endte opp i forferdelige ulykker preget av stor frykt. Men i sin barmhjertighet frelste Gud dem. Deres eksempel minner oss om at vi ikke bare kan se på det som ligger rett foran oss. Vi må se på det Gud tilbyr: Hans helhetsbilde for vår fremtid.
Er din visjon i tråd med Hans?
Det betyr ikke at vi ikke av og til vil oppleve å være redde. Men vi bør alltid huske hvorfor visjonen er viktig. Det kortsiktige vil ikke vare evig. Gud åpenbarer sin hånd i våre liv gang på gang. Han er vår tilflukt og styrke. Med Ham er vår fremtid trygg.
I Lukas 12:32 leser vi: «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket.»
Gud gjennomfører ikke sin plan for menneskeheten motvillig. Det er hans velbehag. Han vil at vi skal nå Hans rike. Det er Hans visjon.
Uansett hva vi møter i livet, skal vi ikke frykte, men heller stole på Gud med stor tro mens vi ser frem til Hans rike.
Bibelversene er sitert fra Norsk Bibel 88/07 gjennom hele teksten, med mindre annet er angitt.
Oversatt fra engelsk ved hjelp av DeepL. Dokumenter klargjort for oversettelse av Bill Turnblad. Gjennomgang av Bibelversene av Mark Mager. Korrekturlesing og endelig redigering i Jørn Kåre Overgård.
Du kan svare nå. Skriv til oss på info@ucgeurope.org for å få vite mer.