Artikler

Fremveksten av «ingen kontakt»

Lena VanAusdle

11 minutters lesetid

Den opprinnelige engelskspråklige artikkelen ble publisert i: Beyond Today Magazine: Oct-Jan 2026/2027

Et økende antall mennesker som søker hjelp med problemfylte forhold, blir rådet til å gå over til «no contact». Er dette klokt, og finnes det noen gang en grunn til å kutte all kontakt med noen?


Når det gjelder omgang med andre, så føles det ofte som om vi lever i et svært svart-hvitt, “alt-eller-ingenting”-samfunn. Det finnes en god fyr, og det finnes en dårlig fyr. Hvis du er en god fyr, er du alltid god. Og hvis den andre fyren er en dårlig fyr? Da er han alltid dårlig. Det er ikke rom for nyanser. Det er ikke rom for forståelse. Det er ikke rom for utvikling.

Vi ser dette i nyhetene, på sosiale medier og i stadig større grad i våre egne familier. Denne spenningen er ikke ny; folk har slitt med å komme overens helt siden, ja, Kain og Abel.

«Og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble Kain forbitret, og stirret ned for seg … Kain talte til Abel, sin bror. Og da de en gang var ute på marken, for Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel» (1. Mosebok 4:4–5,8 uthevinger lagt til gjennom hele teksten). Det er den ultimate «ingen kontakt».

Sosiale medier er fulle av Reels- og TikTok-videoer der folk snakker om å bryte all kontakt med sine «giftige» foreldre eller besteforeldre. Kommentarene til disse videoene bekrefter overfor dem som har lagt dem ut at de har tatt det riktige valget. De måtte «beskytte sin indre ro», eller «foreldre har ikke automatisk rett til å ha kontakt med deg bare fordi de er foreldrene dine».

Disse ekko-kamrene på sosiale medier er ikke de eneste som fremmer en slik avstand til foreldre og andre familiemedlemmer; et raskt søk på internett vil gi side etter side med artikler som støtter ideen.

Noen av disse artiklene er bare meningsinnlegg fra tilfeldige skribenter, men mange er skrevet av utdannede psykologer og rådgivere og kommer til og med fra anerkjente psykologiske og helseinstitusjoner. En undersøkelse sitert i Karl Pillemers bok Fault Lines: Fractured Families and How to Mend Them viste at 27 prosent av voksne amerikanere har brutt kontakten med et familiemedlem (James Dean, «Pillemer: Family Estrangement a Problem ‘Hiding in Plain Sight,’» Cornell Chronicle, 10. september 2020). Uavhengig av den faktiske andelen som har brutt kontakten med familien, har hyllingen av «no contact» gjort det til en utbredt trend.

Hvorfor folk velger å bryte kontakten

Det finnes utallige grunner til at en person kan bryte kontakten med en forelder eller et familiemedlem, og noen av dem er svært legitime: fysisk mishandling, seksuelt misbruk, følelsesmessig manipulasjon eller avhengighet. Ordspråkene 22:3 sier: «Den kloke ser ulykken komme og skjuler seg, men de ufornuftige går på og får bøte».

For sin egen sikkerhets skyld kan en person være nødt til å bryte kontakten med et familiemedlem inntil vedkommende tar tak i det som er galt og ikke lenger utgjør en fare.

Det finnes imidlertid også andre, mindre tvingende grunner til at noen velger å bryte kontakten: ulike livsstilsvalg, motstridende politiske synspunkter, eller at man blir støtt av måten noen uttrykker seg på. I en studie av foreldre og barn som har brutt kontakten, varierte årsakene til det ødelagte forholdet sterkt.

Voksne barn oppga at hovedårsaken var «giftig atferd eller følelsen av å ikke bli støttet og akseptert», mens foreldrene oftere oppga at de var usikre på årsakene, eller at årsakene «stammet fra barnas upassende forhold eller kravmentalitet» («Giving Voice to the Silence of Family Estrangement», Journal of Family Communications, april 2015, s. 130–140).

Det er denne andre kategorien av ingen kontakt som denne artikkelen håper å belyse.

De første som tok i bruk begrepet «ingen kontakt» eller «emosjonell avskjæring» (spesielt Murray Bowen, som innlemmet dette i «Bowen Family Systems Theory» i 1975), betraktet det ikke som første forsvarslinje, men snarere som en midlertidig «pause» eller siste utvei i virkelig voldelige situasjoner. Det ble erkjent at å være fysisk eller følelsesmessig avskåret i et forhold ikke løser problemene; det demper dem bare, eller de går i dvale. I stedet ble det forstått at målet burde være å forbli i kontakt mens man lærer å håndtere sine egne følelser.

Vi må lære å håndtere relasjoner selv når vi er uenige. Dette blir påpekt i Efeserne 4:2: «med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet».

I de fleste sunne forhold skjer håndteringen av uenigheter helt naturlig. Man behandler hverandre med kjærlighet og respekt, kommuniserer åpent og tar ansvar for sine egne handlinger, så det er ingenting å bekymre seg for.

Men noen ganger, når forholdene våre kommer litt ut av balanse, kan vi begynne å føle oss engstelige eller bitre. Det er i slike tider vi kan sette grenser i forholdet. Tydelige, sunne og gudfryktige grenser kan dempe angst, redusere bitterhet og bidra til å løse konflikter.

Hva er bra med grenser

Grenser er fysiske, følelsesmessige, relasjonelle og åndelige avgrensninger som definerer hvor ditt ansvar, dine valg og din myndighet slutter og noen andres begynner. I bunn og grunn hjelper de deg med å forstå hva du er ansvarlig for, hva som tilhører andre, og hva du skal gjøre hvis noen overskrider grensene du har satt.

Først må du identifisere problemet – ikke bare ved å beskylde den andre for feiloppførsel, men ved å fokusere på hvordan vedkommendes oppførsel påvirker deg. For eksempel: «Jeg blir såret når mamma kommenterer vekten min.» En grense kan være: «Jeg er ikke villig til å diskutere vekten min med deg.» I tråd med Matteus 18:15 er målet ikke å angripe eller ydmyke den andre personen, men å ta opp problemet direkte og gi forholdet en mulighet til å vokse.

For det andre må du tydelig forklare hva du vil gjøre hvis en grense overskrides. For å fortsette med det samme eksemplet: «Hvis du tar det opp, vil jeg skifte tema. Hvis du fortsetter, vil jeg avslutte samtalen.» Fokuset ligger på hva du vil gjøre, snarere enn å prøve å kontrollere hva den andre personen må gjøre.

For det tredje må du følge opp og være konsekvent med grensene dine. En grense som gjentas gjentatte ganger, men som ikke opprettholdes, vil ikke være effektiv. Det betyr å faktisk avslutte samtalen slik du har varslet: «Beklager, mamma. Jeg sa jo at disse kommentarene gjør meg ukomfortabel, og du har tatt det opp for andre gang. Så jeg må gå. Vi kan snakke senere.»

Gud sier at vi skal elske vår neste som oss selv (Matteus 22:37–39). Når vi setter grenser i henhold til gudfryktige prinsipper og med den andres beste i tankene, kan vi vise ekte kjærlighet – noen ganger med et kjærlig «nei» og andre ganger ved å gi et oppofrende «ja». Forhold handler ikke om å alltid få akkurat det vi vil ha når vi vil ha det. Noen ganger ofrer vi vår tid eller mening når det er til den andres beste.

Når grenser blir til følelsesmessig avskjæring

Det er viktig å huske at å sette en grense handler ikke om å prøve å kontrollere eller straffe andre, unngå konflikt, nekte å ta ansvar eller forvente at alle skal tilpasse seg dine preferanser. Som nevnt finnes det omstendigheter der ingen kontakt er det riktige valget for alle involverte. Men disse tilfellene er ekstreme, og det bør ikke være førstevalget.

Selv om det ikke er spesifikt knyttet til et fysisk familieforhold, skrev Paulus til de kristne i Tessalonika: «Brødre, vi pålegger dere i Herren Jesu Kristi navn: Trekk dere tilbake fra enhver bror som vandrer utilbørlig, og ikke etter den overleveringen som dere mottok fra oss … Men dersom noen ikke vil adlyde vårt ord her i brevet, så merk dere hvem det er. Ha ikke samkvem med ham, for at han må gå i seg selv.  Hold ham ikke for en fiende, men tal ham til rette som en bror» (2. Tessalonikerbrev 3:6, 14–15).

Når vi setter rimelige og gudfryktige grenser i et forhold, og den andre personen nekter å respektere dem, kan det hende vi må trekke oss tilbake fra det forholdet en stund. Men den personen er ikke vår fiende, og skal heller ikke behandles som sådan. Døren bør alltid være åpen for forsoning.

Tilgivelse ≠ tillit ≠ forsoning

Selv om de henger sammen, er tilgivelse, tillit og forsoning ikke det samme.

Tilgivelse handler om hvordan jeg reagerer på det noen har gjort mot meg. Gud forteller oss gjennom Bibelen gang på gang at vi, som etterfølgere av Ham og Hans rettferdige livsstil, må tilgi hverandre: «For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere.  Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt» (Matteus 6:14–15).

«… så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre» (Kolosserne 3:13).

Som mange bibelske begreper har det vist seg at å vise tilgivelse overfor andre er psykologisk gunstig og fører til redusert depresjon, angst, sinne og psykisk ubehag («Efficacy of Psychotherapeutic Interventions to Promote Forgiveness», Journal of Consulting and Clinical Psychology, februar 2014, s. 154–170).

Tilgivelse handler ikke om å late som om krenkelsen ikke skjedde eller at du ikke ble såret av den andre personen. Det betyr at du har gitt avkall på retten og ønsket om å straffe personen personlig for den uretten han eller hun har begått. Dette betyr heller ikke at en person ikke skal holdes juridisk ansvarlig for eventuelle forbrytelser som er begått.

Og det betyr ikke nødvendigvis at personen som forårsaket skaden umiddelbart skal få tillit igjen.

Tillit handler om hvordan en annen person oppfører seg, og om vedkommende har vist at han eller hun er pålitelig.

Tillit bygges gjennom konsekvent oppførsel over tid. Hvis noen gjentatte ganger har løyet, krenket grenser eller oppført seg krenkende, betyr det ikke at vi, ved å tilgi vedkommende, må anta at den oppførselen aldri vil skje igjen.

I Ordspråkene 14:15 står det: «Den enfoldige tror hvert ord, men den kloke gir akt på sine skritt».

Igjen: Tillit kan bare bygges opp over tid, etter hvert som en person viser konsekvent respekt for grenser – gudfryktige, sunne grenser, ikke vilkårlige regler som hindrer oss i å føle noe ubehag. Å kutte kontakten med folk lukker døren fullstendig for enhver mulighet til å bygge opp den tilliten. Å bryte all kontakt bør være en siste utvei og forbeholdt alvorlige overtredelser. Husk forskjellen mellom tilgivelse og tillit. Tilgivelse sier: «Jeg tilgir deg for det som skjedde», mens tillit sier: «Jeg tror du aldri vil gjøre det igjen.» Dette kan vi bare vite over tid.

Og hva med forsoning? Det handler om å gjenopprette forholdet. Tilgivelse er det den som ble krenket har ansvar for. Å bygge tillit er det den som gjorde noe galt har ansvar for. Og forsoning er det begge har ansvar for. Forsoning kan ikke oppnås av én person alene.

Paulus sier til de kristne: «Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere!» (Romerne 12:18). Vi kan strebe etter forsoning, men vi kan ikke tvinge en annen person til å delta i den.

Forsoning vil ikke se likt ut i alle forhold, men det kan kreve en erkjennelse av feilhandlingen. Forsoning krever omvendelse og en endring i atferd. Først da kan tilliten gjenoppbygges og ærlig kommunikasjon finne sted.

Forsoning betyr ikke nødvendigvis at forholdet må bli nøyaktig slik det var før.

En forelder og et voksent barn kan forsones samtidig som de etablerer helt nye grenser. De kan se hverandre sjeldnere. Visse temaer kan forbli tabu. Forsoning betyr ikke nødvendigvis å gjenskape det gamle forholdet. Forsoning kan oppnås ved å skape et nytt, sunnere forhold.

Alt dette forutsetter at fremmedgjøringen skjedde på grunn av faktisk misbruk, og ikke en enkel uenighet eller motvilje mot vanlig barndomsdisiplin.

Et skritt mot den andre, ikke en tilbaketrekning

Det første trinnet i all forsoning er vår egen forsoning med Gud. Som Paulus skriver: «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste» (2. Korinterbrev 5:18).

Derfra kaller Jesus oss til å forsone oss med hverandre: «Om du da bærer fram ditt offer til alteret, og der kommer til å tenke på at din bror har grunn til å klage på deg,  da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer!» (Matteus 5:23–24).

Vi skal gå til vår bror eller mor eller far eller søster og forsone oss med dem. Å trekke oss tilbake hindrer oss i å kunne gå til andre.

Folk vil ofte reagere forskjellig når man bryter kontakten med et familiemedlem. Noen vil sørge. Noen vil glede seg. For noen vil det føles som fred – men fravær av konflikt er ikke nødvendigvis fred. Uansett hvordan du føler deg i utgangspunktet, må man betale en pris for å bryte kontakten. Noen ganger er det begravelser man går glipp av. Noen ganger er det barn som ikke får kjent sine besteforeldre. Noen ganger fører det til andre ødelagte relasjoner når andre familiemedlemmer tar parti. Og det medfører ofte negative følelsesmessige konsekvenser.

En fersk studie viste at fremmedgjøring fra familieforhold «er forbundet med kumulative ulemper», inkludert lavere livstilfredshet og større depresjon (Karsten Hank, «Emerging Ideas. Family Estrangement and Its Association With Life Satisfaction and Depressiveness in Adulthood», Family Relations: Interdisciplinary Journal of Applied Family Science, desember 2024, s. 2937–44).

Å bryte all kontakt er ikke nødvendigvis den enkle løsningen folk håper det skal være.

Hva krever kjærlighet?

Familieforhold kan være kompliserte og kaotiske. En økning i antall voksne barn som bryter kontakten med foreldrene sine, har ført til at millioner av mennesker føler seg såret, forvirret og noen ganger sinte. Det finnes legitime grunner til å bryte kontakten med en forelder, men det bør være en sjelden og siste utvei.

Hvis du går gjennom en vanskelig periode med noen i livet ditt, og en av dere har valgt å bryte kontakten, må dere begge stille dere selv noen alvorlige spørsmål og være ærlige i svarene deres.

For det første: Skyldes min smerte reelt misbruk, eller prøver jeg å kontrollere fortellingen eller hvordan andre tenker eller tror? Eller handler dette om å bli utfordret og ikke like å føle meg ukomfortabel?

Hvis du er ærlig og det ikke handler om misbruk, har du en del arbeid foran deg for å forsone deg med den andre personen. Hvis du reelt har vært utsatt for misbruk i et forhold, spør deg selv: Hva krever kjærlighet når et forhold er smertefullt?

Noen ganger krever kjærlighet avstand.

Noen ganger krever den konfrontasjon.

Noen ganger krever den tilgivelse.

Noen ganger krever den at man sier: Du kan ikke behandle meg slik.

Noen ganger krever det å si: «Jeg er villig til å prøve igjen.»

Og noen ganger krever det å la døren stå åpen for forsoning, samtidig som du erkjenner at du ikke kan gå gjennom den for en annen persons skyld.

For dem som reelt har blitt utsatt for misbruk, betyr kjærlighet ikke å slutte fred for enhver pris eller å opprettholde kontakten uansett hva. Men for andre, for dem som har meningsforskjeller eller reelt sårede følelser, betyr det ikke å vende ryggen til hver gang et forhold blir smertefullt eller vanskelig.

Kjærlighetens vei legger ansvaret der det hører hjemme: Du streber etter fred. Du gjør din del. Du følger Jesus Kristus inn i forsoning med Gud – og, med Guds hjelp, med dem rundt deg.

Skriftsteder sitert fra Norsk Bibel 88/07 gjennom hele teksten, med mindre annet er angitt.


Oversatt fra engelsk ved hjelp av DeepL. Dokumenter klargjort for oversettelse av Bill Turnblad. Gjennomgang av Bibeltekstene av Mark Mager. Korrekturlesing og sluttredigering av Jørn Kåre Overgård.

Du kan svare nå. Skriv til oss på info@ucgeurope.org for å få vite mer.