Hva har Gud i tankene for dem som aldri har trodd på Kristus, eller forstått noe av Guds sannhet? Hvordan sørger Skaperen for dem i sin plan?
Juan Ignacio Tapia/Unsplash
Bibelen gjør det helt klart i Apostlenes gjerninger 4:12 at «Det finnes ikke noe annet navn under himmelen», enn Jesus Kristus, som mennesker kan bli frelst ved.
Denne spesielle passasjen reiser urovekkende spørsmål, for alle dem som tror at Gud desperat prøver å frelse hele verden, i denne tidsalderen. Hvis dette er den eneste tiden for frelse, må vi konkludere med at Kristi misjon for å frelse menneskeheten i stor grad har mislyktes. Tross alt har milliarder av mennesker gjennom århundrene levd og dødd, uten en gang å ha hørt navnet Jesus Kristus. Selv nå dør tusenvis hver dag uten å ha hørt om Kristus.
Til tross for misjonsiveren til så mange gjennom århundrene, så er langt flere mennesker «fortapte» enn «frelste». Hvis Gud virkelig er Den Allmektige Gud: Hvorfor har da så mange da ikke engang hørt frelsesbudskapet? Den tradisjonelle fremstillingen av konflikten mellom Gud og Satan om menneskeheten, etterlater i så fall Gud på den tapende siden i kampen.
Hva er skjebnen til disse menneskene? Hva har Gud i tankene for dem som aldri har trodd på Kristus, eller forstått noe av Guds sannhet? Hvordan sørger Skaperen for dem i sin plan? Er de fortapte for alltid, uten håp om frelse?
Vi skal ikke tvile på Guds frelsende kraft! La oss undersøke noen vanlige antakelser, og komme til en forståelse av vår Skapers fantastiske løsning.
Løsningen på dilemmaet
Paulus forteller oss at Gud er «Han som vil at alle mennesker skal bli frelste, og komme til sannhets erkjennelse» (1 Tim 2:4). Peter legger til at Gud «for Han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» (2 Pet 3:9). Dette er Guds overordnede mål i forhold til menneskeheten: Han vil at så mange som mulig skal omvende seg, komme til erkjennelse av sannheten og motta Hans frelsesgave!
Jesus forklarte hvordan dette vil skje. Johannes 7:1-14 beskriver hvordan Jesus dro til Jerusalem for å feire Løvhyttefesten. Han viste seg offentlig, midt blant folket: «Men på den siste, den store dagen i høytiden, sto Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann» (Johannes 7:37-38).
Kristi budskap som er nedtegnet her, ble mest sannsynlig gitt på den syvende dagen av løvhyttefesten. Forskere er uenige om dette var den syvende dagen eller dagen etter. Likevel tyder bevisene og rekken av hendelser på at Johannes 7 beskriver hendelser på den syvende dagen, mens handlingen flytter seg til den åttende dagen i Johannes 8 og 9.
Det er også mulig at Kristi lære som er nedtegnet i Johannes 7:37-38, kom på slutten av den syvende dagen eller helt i begynnelsen av den åttende dagen (Guds hellige dager begynner ved solnedgang, og slutter ved solnedgang dagen etter). Det kan være slik, fordi kapitlet avsluttes med at folk vender hjem etter solnedgang for å overnatte. Temaet i Kristi lære fortsetter deretter i kapittel 8 (som tydeligvis er neste morgen, Johannes 8:2), og inkluderer tilbudet om frelse til hele menneskeheten.
I 3. Mosebok 23:39 ser vi at denne dagen følger umiddelbart etter Løvhyttefesten, men er en egen høytid med sin egen særskilte betydning. Basert på Kristi ord og temaet om å tilby frelse til hele menneskeheten, så blir denne høytiden noen ganger referert til som «Den siste store dag», selv om Bibelen bare kaller den «Den åttende dag».
Symbolikken i Jesu Kristi lære
Hva var betydningen av Jesu Kristi lære om «levende vann»? På Hans tid var det ifølge tradisjonen slik at prestene under løvhyttefesten hentet gullkar med vann fra Siloa-dammen på sørsiden av Jerusalem, og helte det over alteret i tempelet. Gledelig feiring og trompetlyd markerte denne seremonien, mens folket sang Jesajas ord: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder» (Jesaja 12:3).
Jesus sto der hvor alle kunne høre Ham, og trakk en lære av vannet. Han åpenbarte at alle som var tørste kunne komme til Ham og bli forfrisket – for alltid. I Kristi analogi representerte vannet Guds Hellige Ånd, som de som trodde på Jesus ville motta (Johannes 7:39). Han viste at de grunnleggende behovene for åndelig tørst og sult, bare kunne tilfredsstilles av Ham som «Livets brød» (Johannes 6:48) og da også «Livets kilde» til levende vann.
Men når skulle dette skje? Innen 6 måneder presset Kristi egne landsmenn de romerske myndighetene til å henrette ham. Omtrent 40 år senere ble tempelet og alle dets seremonier, inkludert de som er beskrevet ovenfor, ødelagt av de romerske legionene.
Menneskeheten hungrer og tørster fortsatt etter det budskapet Kristus brakte – og etter midler til å leve som de bør og finne sann lykke. Guds løfte om å utøse sin Ånd over alt kjød (Joel 2:28), er ennå ikke fullt ut oppfylt. Mange millioner har dødd uten at deres dypeste åndelige behov er blitt oppfylt. Når vil de bli forfrisket av Guds Ånds livgivende kraft?
En fysisk oppstandelse til en mulighet for frelse
For å finne svaret, så må vi igjen se på et spørsmål disiplene stilte Kristus, like før han forlot jorden: «Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?» (Apostlenes gjerninger 1:6). Da disiplene snakket om denne gjenopprettelsen, forsto de det i sammenheng med de mange profetiene om et gjenforent Israel under Messias’ kommende styre.
En slik profeti finnes i Esekiel 37. Denne passasjen beskriver Esekiels syn om en dal full av bein. Gud spør: «Menneskesønn! Skal disse benene bli levende?» Profeten svarer: «Herre, Herre, du vet det!» (Esekiel 37:3). Gud sier deretter til beina: «Se, Jeg lar det komme ånd i dere, og dere skal bli levende. Jeg vil legge sener på dere, la det komme kjøtt på dere, dekke dere med hud og gi ånd i dere, og dere skal bli levende. Og dere skal kjenne at Jeg er Herren» (Esekiel 37:5-6).
I denne visjonen finner en fysisk oppstandelse sted. Beretningen erkjenner den håpløse situasjonen disse menneskene befant seg i: «Våre ben er tørket inn, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapte!» (Ezekiel 37:11).
Deres Skaper gir dem imidlertid håp om en oppstandelse, og Den Hellige Ånds gave i en gjenforent nasjon. I denne dramatiske visjonen fungerer det gamle Israel som modell for alle folk, som Gud vil oppreise til fysisk liv. Gud sier: «Se, Jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene, og Jeg fører dere til Israels land. Og dere skal kjenne at Jeg er Herren, når Jeg åpner deres graver og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene . . . Jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende» (Esekiel 37:12-14). På dette fremtidige tidspunktet, så vil Gud gjøre det livgivende åndelige vannet fra sin Hellige Ånd fritt tilgjengelig.
Gud sier at han vil «slutte en fredspakt med dem – en evig pakt med dem skal det være . . . Min bolig skal være over dem, Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk» (Esekiel 37:26-27).
Apostelen Paulus refererte også til denne fremtidige hendelsen: «Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, som Han forut kjente» (Romerne 11:1-2).
Som Paulus videre skrev: «Og slik skal hele Israel bli frelst» (Romerne 11:26). Dette betyr ikke hver eneste enkelt person, da noen til slutt vil avvise Guds tilbud om frelse («Hva er skjebnen til de uomvendte?»). Men det er klart at flertallet av nasjonen vil bli frelst.
Men dette gjelder ikke bare Israel. Alle som aldri har hatt muligheten til å drikke av det levende vannet fra Guds ord og Hans Hellige Ånd, vil til slutt kunne gjøre det (Romerne 9:22-26). Gud vil fritt gi dem muligheten til evig liv.
Dommen ved den store hvite trone
I Åpenbaringen 20:5 skriver Johannes at «de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått». Her gjør Johannes et klart skille mellom den første oppstandelsen, som skjer ved Kristi gjenkomst (Åpenbaringen 20:4-6), og den andre oppstandelsen, som finner sted ved slutten av Kristi 1000-årige regjering. Husk at den første oppstandelsen er til evig liv. I motsetning til dette oppreiser Gud dem i den andre oppstandelsen til en fysisk eksistens av kjøtt og blod.
Johannes diskuterer denne samme andre oppstandelsen til fysisk liv som Esekiel skrev om: «Jeg så en stor, hvit trone, og Ham som satt på den. For Hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger» (Åpenbaringen 20:11-13).
De døde som står foran sin Skaper, er alle dem som døde uten å kjenne den sanne Gud. Som i Esekiels syn om tørre bein som kommer til live igjen, så kommer disse menneskene ut av gravene sine og begynner å kjenne sin Gud. Bøkene (biblia på gresk, hvorfra vi får ordet Bibel) er Skriften, den eneste kilden til kunnskap om evig liv. Til slutt vil alle få muligheten til å forstå Guds frelsesplan fullt ut.
Denne fysiske oppstandelsen er ikke en ny sjanse til frelse. For disse menneskene er det en første mulighet til virkelig å kjenne Skaperen. De oppstandne blir «dømt etter det som var skrevet i bøkene» (Åpenbaringen 20:12). Denne dommen vil innebære en evalueringsperiode, hvor de vil få muligheten til å høre, forstå og vokse i Guds livsvei. Slik vil de få sine navn innskrevet i livets bok (Åpenbaringen 20:15). I løpet av denne tiden vil milliarder av mennesker få tilgang til evig liv.
Denne siste påbudte høytiden i året, viser hvor dype og vidtrekkende Guds barmhjertige dommer er. Jesus Kristus talte om den vidunderlige sannheten som denne dagen symboliserer, da Han sammenlignet tre byer som ikke reagerte på Hans mirakuløse gjerninger, med tre byer i den gamle verden:
«Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort i dere, var blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg og kledd seg i sekk og aske. Det sier Jeg dere: Tyrus og Sidon skal få det tåleligere enn dere på dommens dag! Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerningene som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag. Det sier Jeg dere: Sodomas land skal få det tåleligere enn du på dommens dag» (Matteus 11:21-24).
Innbyggerne i det gamle Tyrus, Sidon og Sodoma – byer som hadde pådratt seg Guds vrede på grunn av sin fordervelse – vil få nåde på dommens dag. I motsetning til Korasin, Betsaida og Kapernaum på Kristi tid, hadde disse gamle byene liten mulighet til å kjenne Gud. Likevel vil Han til slutt oppreise disse menneskene, like etter de første 1000 årene av Kristi regjering over verden. Han vil inkludere dem i dommens tid – hvor selv de som levde i fortiden – vil bli forsonet med Gud.
I lignende eksempler refererer Jesus til det for lengst døde folket i den hedenske byen Ninive, til dronningen av Sør (Saba) på Salomos tid og igjen til det gamle Sodoma sammen med Gomorra. Disse er symboler på ondskap (Matteus 10:14-15; Matteus 12:41-42). Gud tolererer ikke perversitet og synd, men det er tydelig at Han ikke er ferdig med å virke i livene til menneskene i disse gamle generasjonene. Dette krever at de blir reist opp – brakt til live igjen – og til slutt undervist i Guds veier.
Jesus beskrev en tid da mennesker fra alle tidligere tidsaldre – de for lengst døde innbyggerne i den gamle assyriske byen Ninive og den Bibelske «Dronningen fra Syden» fra Salomos tid – vil stå opp sammen med dem fra Hans generasjon, og leve samtidig. Sammen vil de alle komme til å forstå sannheten om hvem Kristus var, og meningen med livet. Det vil være en tid med allmenn kunnskap om Gud. Fra den minste til den største vil alle kjenne Ham (Hebreerne 8:11). De som Jesus spesifikt nevnte – og utallige flere som dem – vil endelig få sin mulighet til frelse.
Denne siste domstidsperioden fullfører Guds frelsesplan for verden. Det vil være en tid med kjærlighet, dyp barmhjertighet og Guds ubegripelige dom. Muligheten til å drikke av Den Hellige Ånds livgivende vann, vil virkelig slukke menneskers dypeste tørst. Denne tiden med rettferdig dom, vil bringe tilbake til livet dem som lenge har vært glemt av menneskeheten, men som aldri var glemt av Gud.
Hva er skjebnen til dem som dør uten virkelig kunnskap om Jesus Kristus, Guds Sønn? Hvilket håp er det for de milliardene som har levd og dødd uten kunnskap om Guds hensikt? Skriften viser at disse ikke er avskåret fra håp. Han vil bringe dem tilbake til livet – og gi dem muligheten til evig liv – som åndelige vesener i Guds rike.
Gud vil fullføre sin plan, og føre mange sønner til herlighet (Hebreerne 2:10). Hans løfte om å utøse sin Ånd over alt kjød, vil få sin fulle oppfyllelse. Den tørst-slukkende vannet fra Den Hellige Ånd vil være tilgjengelig for alle i den tiden som er beskrevet knyttet til Den åttende dagen, den siste av Guds årlige høytider.
Hvilken fantastisk plan disse Bibelske høytidene skildrer. Hvor stor ville vel vår manglende forståelse være uten dem!