«Herrens høytider, som dere skal forkynne som hellige sammenkomster, er mine høytider» (3. Mosebok 23:2). Her sier Den Allmektige Gud i Skriften at dette er Hans høytider. Hvorfor er de viktige for Ham? Og hvorfor bør de være viktige for alle kristne?
iStock/Thinkstock
Svaret er enkelt, men dyptgripende: De dreier seg om og lærer oss om Guds plan for hele menneskeheten, og om Jesu Kristi sentrale rolle i hvert skritt mot fullførelsen av denne planen. Likevel mener de fleste tradisjonelle kristne at disse Bibelske høytidene bare ble holdt av jødene, og at de er meningsløse for kristne.
Deres betydning i denne sammenheng har dessverre gått de fleste Bibellesere hus forbi i de siste 2000 årene. La oss ta en kort titt på hver av disse høytidene, og se hva de lærer oss om menneskehetens frelser, Jesus Kristus, og hvordan Han fullfører Guds utrolige plan for menneskeheten.
Påsken: Guds plan begynner med Kristi forløsende offer
Som nevnt tidligere, så er Påsken den første av Guds årlige høytidsdager som er nevnt i Skriften. Den minnes den største begivenheten i Israels folks historie – deres mirakuløse frelse fra Egypt. Men er denne høytiden bare for å feire at israelittene ble spart da Gud dømte egypterne? Hva lærer vi fra senere skriftsteder om denne høytiden?
Da Johannes Døperen så Jesus Kristus komme til Jordanelven for å bli døpt, utbrøt han: «Se der Guds Lam, som bærer bort verdens synd!» (Johannes 1:29). I Bibelen er lammet et symbol på påsken, fordi et lam ble slaktet ved påskens begynnelse og spist den natten. Israelittene visste at lammets blod hadde beskyttet dem mot deres førstefødtes død, altså den første Påsken de feiret i Egypt (2. Mosebok 12:12-13).
Natten før sin død visste Jesus at Han oppfylte symbolikken knyttet til Påskelammet. Dette gjorde Han ved frivillig å gi sitt liv for hele verdens synder, slik at andre kunne bli spart fra døden. Han innstiftet deretter symbolene som ikke representerte offeret av et lam, men Hans langt større offer. Påskesymbolene skulle nå representere Kristi fullstendige offer – det usyrede brødet representerte Hans syndfrie legeme som ble slått for oss, og vinen symboliserte blodet Han ville utgyte for å rense oss fra våre synder.
Fra da av fikk denne høytiden en mye større og ny betydning for kirken. I stedet for å bli avskaffet, avslørte denne høytiden nå sin sanne, endelige betydning. Disiplene innså nå at Påskelammet bare var den fysiske forløperen for det fullkomne offeret som var Jesus Kristus. Nå ville de feire denne høytiden med langt større betydning og forståelse.
Omtrent 25 år etter Kristi død instruerte apostelen Paulus menigheten i Korint – som besto av både troende jøder og hedninger – om Påsken: «Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt Påskelam er slaktet, Kristus» (1. Korinterbrev 5:7).
Paulus forsto at denne gamle Påskehøytiden nå hadde åpenbart sin sanne betydning, gjennom Kristi offer. Det var en del av Guds plan for hele menneskeheten ,at Jesus skulle komme og gi sitt liv i offer for verdens synder. Dessuten at alle påskelammene som var slaktet i nesten 15 århundrer før, representerte det største av alle offer.
Så langt fra å være foreldet, så ble Påsken åpenbart å ha en enormt viktig betydning for kristne, med Jesus Kristus i sentrum.
Apostelen Paulus forsto tydelig at de Bibelske høytidene representerte – eller var modeller for – det som skulle komme i Guds mesterplan for frelsen. I en passasje som ofte blir misforstått av mange, viser Paulus at disse høytidene var «en skygge av det som skulle komme» – ikke bare et minnesmerke over ting som allerede hadde skjedd (Kolosserne 2:16-18).
Når du ser en skygge nærme seg, indikerer det tross alt at noe kommer, ikke noe som allerede har skjedd. Paulus nevner derfor hvor viktige disse Guds høytider er, som en forvarsel om kommende hendelser i Hans plan for menneskeheten. Disse hendelsene er ikke fullstendig fullført ennå, og deres betydning for det store flertallet av menneskeheten ligger fortsatt i fremtiden.
De usyrede brøds dager: Kristi rolle i en kristen liv
Hva med De usyrede brøds dager eller høytid? Er de foreldet – eller lærer de oss også en fantastisk lekse – om Jesus Kristus som menneskehetens frelser?
Før Jesus Kristus kom, så ble De usyrede brøds høytid forstått som et minnesmerke over det som skjedde med israelittene. Dette hendte etter Påskenatten hvor alle egypternes førstefødte døde. Neste morgen lastet israelittene sine eiendeler, og reiste til et nærliggende samlingssted, klare til avreise. Den kvelden forlot de Egypt om natten.
Før den kvelden skjedde det en siste ting: «Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker. Deigen var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypt og ikke torde dryge der lenger. Heller ikke hadde de laget i stand reisekost» (2. Mosebok 12:39).
Vi finner denne høytiden tydelig beskrevet i 3. Mosebok 23:6: «Den femtende dagen i samme måneden [som påsken] er det De usyrede brøds høytid for Herren. I sju dager skal dere ete usyret brød.»
Hva har denne høytiden med Kristus å gjøre? Hva lærer den oss?
I et brev til menigheten i Korint, forklarer apostelen Paulus den åndelige symbolikken i usyret brød. Han irettesetter menighetsmedlemmene der for at de aksepterer synd, og sier til dem: «Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt Påskelam er slaktet, Kristus» (1 Kor 5:6-7).
Ja, som Paulus sier: Det Jesu Kristi offer som fjerner våre synder, og slik blir vi «usyret» i åndelig forstand. Videre befalte Gud at usyret brød skal spises gjennom hele denne syvdagers høytiden. Som vi har diskutert tidligere, så representerer det å spise usyret brød å ta imot Jesus Kristus, og gjøre Ham til en del av våre liv.
Som Han forklarte i Johannes 6, så er Han «Det sanne brød fra himmelen», «Guds brød» og «Livets brød». Han er det guddommelige brødet som Gud gir for å tilfredsstille den åndelige sulten, og som fyller det åndelige tomrommet i hvert menneske. Jesus forklarte videre: «Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste. … Jeg er det levende brødet som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brødet, så skal han leve i evighet» (Johannes 6:35, Johannes 6:51).
Så igjen er Jesus Kristus også i fokus for denne høytiden. Skyggen av denne høytiden peker på hva Jesus ville gjøre for oss alle: Ved å rense oss fra synd, så hjelper Han oss til å leve et syndfritt liv. Dette er noe vi gjør ved å «ta del i» Ham daglig, og la Ham leve i oss igjen (Galaterne 2:20).
Paulus sa til brødrene i Korint, at de skulle fortsette å holde denne høytiden som fulgte etter Påsken: «Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!» (1 Kor 5:8).
Vi ser altså at den åndelige betydningen av De usyrede brøds dager ble åpenbart. Den dypere betydningen lå ikke i det som hadde skjedd i Det gamle testamentet, men i Jesus Kristus, den syndfrie Frelseren som renset oss for våre synder og lar oss være åndelig «usyret» for Gud.
Vi bør også merke oss at Jesus ble begravet de tre første dagene av denne høytiden, og deretter oppreist til liv igjen midt i den. Dette peker på vårt behov for å begrave vårt gamle jeg figurativt sammen med Ham. Deretter står vi opp med Ham til et nytt liv, slik dåpen symboliserer (Romerne 6:1-14). Bare på denne måten kan vi virkelig komme ut av synden, og inn i Kristi rettferdighet.
Pinsefesten: Grunnleggelsen av Hans kirke, og det å leve i oss gjennom Den Hellige Ånd
Som nevnt tidligere, kalles Pinsefesten «ukenes høytid» i 2. Mosebok 34:22. Dette er fordi 3. Mosebok 23:15-16 nevner at man skal telle syv uker (eller sabbater) eller «femti dager» fra den dagen svingebåndet av korn ble ofret under De usyrede brøds dager. Dermed fikk høytiden navnet «femtiende», som er hva Pinse betyr på gresk i Det nye testamente.
Femti dager etter at Jesus Kristus var oppstanden, så feiret de første kristne Pinse, en av Guds Bibelske høytider. Og som det står i Apostlenes gjerninger 2, så var det en fantastisk dag! Da mottok de Den Hellige Ånd på en kraftfull og dramatisk måte. Plutselig hadde ukefesten fått en ny betydning. Skyggen av denne høytiden var nå blitt virkelighet! Pinse skulle bli dagen da Jesus Kristus grunnla den kirken (forsamlingen av mennesker) som Han tidligere hadde lovet å bygge (Matteus 16:18).
Jesus Kristus åpenbarte betydningen av denne høytiden, ved å sende Den Hellige Ånd til sine brødre i troen. Han hadde også sagt til dem: «Og se, Jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen, til dere blir ikledd kraft fra det høye» (Lukas 24:49).
Guds Ånd spiller en avgjørende rolle i kristnes liv i dag, akkurat som den gjorde da. Når en person mottar Guds Ånd ved omvendelse og dåp, begynner denne Ånden en prosess av åndelig forvandling i personens liv, en forvandling som Bibelen kaller omvendelse (for å lære mer, les Bibelstudieboken Transforming Your Life: The Process of Conversion).
Gjennom denne prosessen kaster vi av oss vår egen måte å tenke og leve på, og lar Jesu Kristi holdning og livsstil lede alt vi gjør. Paulus beskrev denne livs-transformerende forandringen i Galaterne 2:19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og ga seg selv for meg». Det er faktisk gjennom Den Hellige Ånd at Jesus Kristus kommer til å leve i den troende.
Dermed ser vi at Jesus også står i sentrum av Pinsefesten. Men den endelige oppfyllelsen vil først skje når Han kommer tilbake til jorden for å opprette Guds rike, når alle vil ha tilgang til Guds Ånd.
Denne høytiden bør derfor fortsatt holdes som en skygge av det som skal komme, inntil dens formål er fullstendig oppfylt.
Basunfesten: Jesu Kristi herlige gjenkomst
Den neste av Guds hellige høytider er Basunhøytiden (Trompetfesten). Det skal være en «blåse i trompet til påminnelse, og en hellig sammenkomst» (3. Mosebok 23:24). Gud sa at når trompetene ble blåst, så ville dette skje: «Herren deres Gud skal komme dere i hu, så dere skal bli frelst fra deres fiender» (4. Mosebok 10:9).
Hva lærer denne høytiden oss om Jesu Kristi rolle i det som skal komme?
Jesus selv refererer til symbolikken i basunen, når Han beskriver omstendighetene rundt sin gjenkomst til jorden, altså sitt andre komme: «Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen» (Matteus 24:30-31).
I skriftene i Det nye testamente finner vi ofte trompeter knyttet til Kristi gjenkomst. Legg igjen merke til Paulus’ beskrivelse av de dødes oppstandelse, når en stor basun kunngjør Kristi gjenkomst i 1. Tessalonikerbrev 4:16: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med en overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp.» Og Jesus selv skal oppreise sine etterfølgere (Johannes 6:44).
Så Kristus vil til slutt oppfylle symbolikken bak Trompetfesten. Han er også sentrum for denne forhånds-varslende festen. Ved Hans gjenkomst skal trompeten lyde, og kunngjøre den seirende ankomsten av Kongenes Konge! Som vi har sett, så proklamerer høye stemmer: «Kongedømmet over verden tilhører nå vår Herre og Hans Salvede, og Han skal være konge i all evighet» (Åpenbaringen 11:15, ESV).
Men inntil trompetlyden høres, peker denne høytiden fortsatt mot fremtiden, og dens betydning er ennå ikke oppfylt – med Jesus i sentrum.
Den store forsoningsdagen: Menneskeheten blir forsonet med Gud gjennom Kristus
Den mest uvanlige av de Bibelske høytidene, er kanskje Den store forsoningsdagen. Den omfattet et omfattende ritual som er beskrevet i 3. Mosebok 16. Ypperstepresten skulle frembringe to bukker, hvorav den første ble ofret for folkets synder (3. Mosebok 16:15). Deretter, etter at folkets synder symbolsk var lagt på den andre bukken, ble den drevet ut i ørkenen (3. Mosebok 16:21-22).
Hva avslører Soningsdagen om Jesu Kristi roller? Er Han også i sentrum av denne høytiden?
I Hebreerbrevet 13 leser vi om Den store forsoningsdagen, og at Kristus er symbolet på den mannlige geiten og andre dyr som ble slaktet på den dagen som syndoffer. «For offerdyrenes blod blir båret inn i helligdommen av ypperstepresten til soning for synd, men kroppene deres blir oppbrent utenfor leiren. Derfor led også Jesus utenfor porten [til byen Jerusalem], for å hellige folket ved sitt eget blod» (Hebreerne 13:11-12).
Soningsdagen skildrer ikke bare Kristi offer for synd og en sann åndelig forsoning mellom menneskene og Gud. Dessuten er Kristus også vår Yppersteprest, som tok sitt eget blod inn i det aller helligste i himmelen, og ved sitt blod har renset og helliget oss. Og som vår Yppersteprest går Jesus i forbønn for oss hos Faderen – slik Han vil gjøre for en angrende menneskehet i fremtiden.
Videre er Jesus direkte involvert i symbolikken rundt den andre bukken, som ble kastet ut i ørkenen av en sterk mann (3. Mosebok 16:21). Den andre bukken, som ypperstepresten bekjente israelittenes synder over, representerte den som hadde anstiftet disse syndene – ingen ringere enn Satan, djevelen. Ved Kristi gjenkomst vil Han beordre en mektig engel til å binde Satan og kaste ham inn i et fengsel i 1000 år, og forvise ham fra menneskeheten, akkurat som den levende bukken ble forvist fra israelittenes leir på forsoningsdagen.
Som Johannes skrev: «Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år» (Åpenbaringen 20:1-2).
Kristus spiller altså flere roller i symbolikken rundt forsoningsdagen. Han blir ofret som den første geiten for folkets synder, og soningen vil først bli gjeldende for hele menneskeheten etter Hans gjenkomst. Han er den forbedende Ypperstepresten. Han vil også være involvert – som konge over konger – i å forvise Satan for å etablere Guds rike på jorden.
Løvhyttefesten: Jesus Kristus regjerer over hele jorden
Deretter følger den sjette Bibelske høytiden, Løvhyttefesten. Den ble opprinnelig holdt av israelittene for å minne dem om alle Guds mirakuløse inngrep i løpet av de 40 årene i ørkenen: «Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at deres etterkommere skal vite at Jeg lot Israels barn bo i løvhytter da Jeg førte dem ut av landet Egypt» (3. Mosebok 23:42-43).
Men hva har Løvhyttefesten med Jesus Kristus å gjøre? Apostelen Johannes beskriver Kristi jordiske virke, og sier at «Ordet ble kjød, og tok bolig iblant oss» (Johannes 1:14). Det greske ordet som her er oversatt med «tok bolig», betyr bokstavelig talt at Han «slo opp sitt tabernakel» blant oss. Akkurat som Jesus Kristus som den skapende Gud i Det gamle testamente (Johannes 1:1-3, Johannes 1:10; Hebreerne 1:2; Kolosserne 1:16) «bodde» sammen med israelittene i ørkenen, gjorde Han det samme med sitt folk i sitt fysiske liv mange århundrer senere.
Apostelen Paulus sier at israelittene var i ørkenen, «og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus» (1 Kor 10:4, NIV).
Ved Kristi gjenkomst vil han igjen «bo» sammen med de frelste. Han vil bo sammen med sitt folk i 1000 år, og denne tusen-årige regjeringen med Jesus Kristus som hersker over jorden, er den endelige oppfyllelsen av denne høytiden. «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med Ham i tusen år» (Åpenbaringen 20:6).
Så Kristus er definitivt også i sentrum av denne høytiden – som herskeren som «bor» eller oppholder seg sammen med sitt folk, mens Han regjerer på jorden i Guds rike i 1000 år.
Den åttende dagen: Den siste dommen
Løvhyttefesten varer i syv dager. Deretter følger en åttende dag, som er en egen festdag, den siste av de Bibelske festene (3. Mosebok 23:36). Hva har denne dagen med Jesus Kristus å gjøre?
Under Kristi tusenårige regjering vil hele menneskeheten bli tilbudt Guds Ånd. Dessuten avslører Bibelen at det vil komme en fremtidig tid, hvor Kristus vil tilby Guds Ånd til dem som står opp i en oppstandelse av de døde fra alle tidligere tidsaldre. I Åpenbaringen 20 leser vi hva som skjer etter at tusenårsriket (bildet av Løvhyttefesten) er fullført:
«Jeg så en stor, hvit trone, og Han som satt på den. For Hans åsyn vek jorden og himmelen bort . . . Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger» (Åpenbaringen 20:11-12).
Denne perioden kalles også «Den-store-hvite-trone-dommen», og det er Jesus Kristus som er utpekt til å dømme hele menneskeheten (Johannes 5:26-27; Romerne 14:10). Dette betyr ikke umiddelbar fordømmelse, men en evalueringsperiode, siden Livets bok er åpnet. Dette betyr at det er åpnet en mulighet for å motta Guds Ånd, og få sitt navn skrevet inn i den boken. Apostelen Paulus skriver i Filipperne 4:3 om dem «For de har kjempet med meg i evangeliet . . . og mine andre medarbeidere, de som har sine navn skrevet i Livets bok».
Så vil også Kristus utføre den sentrale rollen i denne siste høytiden, nemlig å kjærlig og barmhjertig gi de uopplyste og villedede folkemengdene en mulighet til omvendelse og frelse. Deretter vil Han belønne dem i henhold til det liv de har levd.
Dermed er Guds syv årlige høytider «en skygge av det som skulle komme», og Jesus Kristus står i sentrum for dem alle. Men Han har ikke brakt dem til sin endelige oppfyllelse, for det vil først skje i det kommende Guds rike.
Ja, Kristus er vår Påske som forløser oss. Han er Det usyrede brød som renser oss og den som fører oss ut av synden. Han sendte Den Hellige Ånd på Pinsedagen, og gjennom hvilken Han lever i oss. Han er den kommende Kongen som blir kunngjort ved trompetstøt. Han er den som vil forvise Satan, og gå i forbønn for menneskeheten som Yppersteprest. Han vil bo blant menneskene på jorden som Kongenes Konge. Til slutt skal Han dømme menneskeheten, og gi det store flertallet en mulighet til å få sitt navn skrevet i Livets bok.
Dette er grunnen til at Guds kirke holdt disse høytidene som vist i Det nye testamente (se Guds høytider i Det nye testamente). Dette er grunnen til at disse hellige høytidene fortsatt skal holdes – for å minne oss om den sentrale rollen Jesus Kristus har i gjennomføringen av Gud Faderens plan. Er det ikke på tide at du ærer Ham, og begynner å holde dem selv?