De fleste av oss har hørt at Jesus Kristus døde for våre synder, men hva betyr det egentlig? Hvorfor var Hans død nødvendig?
Designpics
De fleste av oss har hørt at Jesus Kristus døde for våre synder, men hva betyr det egentlig? Hvorfor var Hans død nødvendig? Hvilken rolle spiller Kristi offer i Guds plan for menneskeheten? Hvordan gjenspeiles Jesu Kristi død i Guds hellige høytider? Dette kapittelet om Påsken i Det nye testamente vil ta for seg disse viktige spørsmålene.
Kristi offer er det sentrale i Guds plan for å frelse menneskeheten. Jesus forutså at Han ville bli «løftet opp» på korset, slik at «for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv. For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, Den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Johannes 3:14-16).
Her ser vi at Jesu offer, det sentrale budskapet i Påsken, var en høyeste handling av kjærlighet til menneskeheten. Denne viktige begivenheten la grunnlaget for de årlige høytidene som skulle følge. Det er det mest betydningsfulle skrittet i Guds plan.
Like før Påskehøytiden som skulle føre til Hans henrettelse, sa Jesus: «derfor er Jeg jo kommet til denne time … Når Jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Johannes 12:27, Johannes 12:32).
Dagen da denne dyptgripende hendelsen, korsfestelsen, fant sted, var den 14. dagen i den første måneden i Guds kalender, samme dag som påskelammene skulle slaktes (3. Mosebok 23:5). Paulus skulle senere fortelle menigheten i Korint at «For vårt Påskelam er slaktet, Kristus» (1. Korinterbrev 5:7).
La oss nå se tilbake i Bibelen for å finne Guds instruksjoner og betydningen av denne dagen. Det vil hjelpe oss med å forstå hvorfor Gud forventer at vi fortsetter å feire Påsken.
Guds Påskeinstruks
Som tidligere nevnt, så sa Gud gjennom Moses til Farao: «La mitt folk fare, så de kan holde høytid for meg i ørkenen!» (2. Mosebok 5:1). Gjennom en rekke plager viste Gud sin store makt, og befridde israelittene fra slaveriet i Egypt. Etter ni plager ga Han Israel spesifikke instruksjoner om den neste og siste skremmende ulykken, og de skritt som hver israelittisk familie måtte ta for å unnslippe den.
Det feilfrie Påskelammet av hankjønn representerte Jesus Kristus som det fullkomne, syndfrie Offer for våre synder.
Gud sa at på den 10. dagen i den første måneden (dette er om våren i Midtøsten), så skulle hver israelitt velge et lam eller en geit som var stort nok til å fø hver husstand (2. Mosebok 12:3). Dyret som ble valgt, skulle være et år-gammelt dyr av hankjønn uten noen form for feil.
På kvelden den 14. dagen i den måneden skulle israelittene slakte dyrene, og smøre noe av blodet på dørstolpene til husene sine. Dyrene skulle deretter stekes, og deretter spises sammen med usyret brød og bitre urter.
Skaper-Guden ga videre israelittene beskjed om at Han denne kvelden ville drepe alle førstefødte i Egypt, for å overbevise farao til å frigjøre israelittene fra slaveriet. Den førstefødte i hver israelittisk familie ville bli beskyttet, dersom blodet var på inngangen til deres hjem. Gud ville «gå forbi» deres hjem for å skåne dem – derav betydningen av navnet på denne høytiden (2. Mosebok 12:13).
Gud sa at denne dagen skulle være en minnedag for israelittene, «dere skal holde den som en høytid for Herren. Det skal være en evig forskrift for dere å holde den, slekt etter slekt» (2. Mosebok 12:14). Senere forklarte Bibelskribentene at den årlige påskefeiringen symboliserte Kristus. Paulus, som vi nettopp så, refererte til Kristus som «vår Påske» (1. Korinterbrev 5:7), og apostelen Johannes skrev at Johannes Døperen anerkjente Kristus som «Guds Lam, som bærer bort verdens synd!» (Johannes 1:29).
Det ubesmittede dyret av hankjønn representerte Jesus Kristus som det fullkomne, syndfrie offeret som døde i vårt sted. Hans død betalte straffen for våre synder, og forsonte oss med Gud. Hebreerne 9:11-12 forteller oss at «Kristus kom som Yppersteprest for de goder som skulle komme . . . ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.» Jesus Kristus kjøpte oss med sitt blod og utøste sitt liv som vårt Påskelam, slik at våre synder kunne bli tilgitt.
Hvorfor måtte Jesus Kristus dø? Vår Frelser måtte dø, fordi Gud på denne måten kunne tilgi våre synder i sin barmhjertighet, og samtidig opprettholde sin lovs integritet og fullkomne rettferdighet. Bibelen forteller oss at synd er brudd på Guds kjærlighetslov (1. Johannes 3:4). Vi har alle syndet, og kommer til kort i forhold til Guds herlighet (Romerne 3:23). Vi har alle fortjent dødsstraff for vår ulydighet (Romerne 5:12; Romerne 6:23).
Paulus illustrerte Jesu Kristi dype kjærlighet, ved at Han ga sitt liv for oss (Romerne 5:6-8). Alle ville vært fortapt for evig, hvis ikke straffen for våre synder hadde blitt betalt på en eller annen måte. Kristus, som levde et fullkomment liv som Guds plettfrie lam, erstattet vår død med sin egen. Faktisk var Hans død den eneste mulige erstatning for vår. Hans offer ble betalingen for våre synder. Han døde i vårt sted, slik at vi kunne dele livet med Ham for alltid. Vi kan ikke lenger leve etter våre egne ønsker. Vi blir Guds forløste – eller kjøpte og betalte – eiendom (1 Korinterbrev 6:19-20).
Både Jesus og Paulus gjorde det klart at Påsken skal fortsette som en kristen høytid. Jesus selv spesifiserte elementer av Påskemåltidet, som fortsatt må inngå i seremonien. Dette er for å lære kristne viktige sannheter om Ham selv, og om Guds fortsatte frelsesplan.
Påskeofferet i Det gamle testamente forutså Kristi korsfestelse. Påsken i Det nye testamente minnes denne korsfestelsen. Ved å feire Påsken «forkynner dere Herrens død, inntil Han kommer» (1 Kor 11:26). La oss nå se på Kristi spesifikke instrukser om Påskeseremonien, og de lærdommene som vi bør trekke av den.
En leksjon i ydmykhet og tjeneste
Apostelen Johannes beskrev hendelsene på Jesu Kristi siste kveld med disiplene: «Det var før Påskehøytiden, og Jesus visste at Hans time var kommet da Han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Og som Han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket Han dem til det siste.» En beskrivelse fra måltidet, er slik: «Da reiser Han seg fra måltidet, legger av seg klærne, tar et linklede og binder det om seg. Deretter slår Han vann i et fat, begynner å vaske disiplenes føtter, og tørke dem med linkledet som Han hadde bundet om seg» (Johannes 13:1-5).
Å vaske andres føtter var en handling som viste ydmyk tjeneste (1. Samuel 25:41). Jesus bøyde seg ned for å vaske disiplenes føtter selv, for å lære dem viktige åndelige lekser. Beretningen fortsetter: «Da Han hadde vasket føttene deres og tatt på seg klærne, satte Han seg til bords igjen. Så sa Han til dem: Forstår dere hva Jeg har gjort med dere? Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for Jeg er det. Når da Jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter» (Johannes 13:12-14).
Jesus etterlot disiplene sine en varig påminnelse om viktigheten av ydmyk tjeneste for andre. Dette forsterket en tidligere lære Han hadde gitt dem, nedtegnet i Matteus 20:25-28, hvor Han formante disiplene sine om feil og riktig lederskap: «Dere vet at fyrstene hersker over folkene sine, og stormennene deres har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener. Den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell. Dette er likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.»
Den enkle handlingen å vaske andres føtter, lærer oss en viktig lekse som er nært knyttet til påsken. Han konkluderte: «For Jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som Jeg har gjort mot dere» (Johannes 13:15). Hvor mange kristne i dag følger Kristi eksempel, adlyder Hans enkle instruksjon om å vaske hverandres føtter, og etterlever denne holdningen i sitt liv? Som Guds frelste eiendom gjennom Kristi offer, bør våre liv være viet til å tjene Gud og våre medmennesker.
Brødet: Symbol på Kristi legeme
Senere, mens disiplene spiste, forklarte Jesus at en av dem snart ville forråde Ham (Matteus 26:21-25). Men legg merke til Matteus 26:26: «Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme» Det usyrede brødet som ble spist i Det gamle testamentets Påske, fikk altså en ny betydning for disiplene.
Kristi legeme skulle bli et offer for synd, for «vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. Jesus ofret seg selv én gang for alle. Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme ofrene, de som aldri kan bære bort synder. . . . for alltid.
« . . For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget» (Hebreerne 10:10-14). Ved å ta imot Jesu Kristi offer i stedet for vår egen død, på grunn av vår omvendelse og tro, tilgir Gud oss og «helliggjør» oss – skiller oss ut – til det hellige formål å adlyde Ham.
Vår beslutning om å spise Påskebrødet, betyr at vi forstår at Jesus Kristus har «bort synden ved sitt offer» (Hebreerne 9:26). Han samtykket villig til å lide en pinefull død for oss. Kristus bar i sitt legeme den mentale og fysiske lidelsen som synden førte med seg.
Jesu offer er også nært knyttet til vår helbredelse. Peter skrev om Kristi lidelse at Han «bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten» (1. Petersbrev 2:24). Jesaja profeterte om Jesu lidelse på våre vegne: «Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom» (Jesaja 53:4-5).
Matteus 8:16-17, som beskriver helbredelser i Jesu tjeneste, sier at Han hjalp «mange som var besatt av onde ånder, og Han drev åndene ut med et ord. Og alle som var syke, helbredet Han, for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja, som sier: Han tok på seg våre plager, og bar våre sykdommer.»
Jesus viste at Han var den lovede Messias ved mirakuløse helbredelser. Men i tillegg til å vise sin medfølelse, viste slike helbredelser at Kristus hadde makt til å tilgi synd (Matteus 9:2-6).
Synd bringer lidelse! Den endelige helbredelsen som ble mulig gjennom Kristi fullkomne offer, omfatter absolutt hele mennesket. Offeret lindrer og fjerner de mentale, følelsesmessige og fysiske lidelsene som følger av våre synder.
Gjennom tilgivelsen av våre synder, så gjorde Kristus det også mulig for oss å motta evig liv. «Jeg er livets brød», sa Han. «Deres fedre åt manna [den næringsrike substansen Gud ga Israel under deres 40 år lange vandring i ørkenen] i ørkenen og døde. Dette [Kristus refererer her til seg selv] er brødet som er kommer ned fra himmelen, for at en skal ete av det og ikke dø. Jeg er det levende brødet som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brødet, skal han leve i evighet. Og det brødet som Jeg vil gi, er mitt kjød, som Jeg vil gi for verdens liv»
(Johannes 6:48-51).
Et forhold som fører til en ny livsstil
Påskebrødet minner oss om det nære forholdet kristne har til Jesus Kristus. I Romerne 6:1-6 viser Paulus at når vi symbolsk er forent med Jesus i døden gjennom dåpen, «skal vi ikke lenger være slaver under synden», men «vandre i et nytt liv». Å spise brødet viser vår forpliktelse til å la Kristus leve i oss.
Apostelen Paulus beskriver denne foreningen med Kristus i Galaterne 2:20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og ga seg selv for meg». Paulus forsto at det ikke lenger var Hans livs fokus å følge sine egne veier. Hans forhold til Jesus Kristus ble av største betydning for ham.
Apostelen Johannes forteller oss hva Kristus forventer av oss i vårt forhold til Ham: «Ved dette vet vi at vi har lært Ham å kjenne, om vi holder fast på Hans bud . . . Den som sier at han blir i Ham, han er også skyldig til å vandre slik som Han vandret» (1. Johannes 2:3-6).
Påskebrødet forsterker vår forståelse av at Jesus Kristus, det sanne «livets brød», må leve i oss, slik at vi kan leve et helt nytt liv. Gud tilgir våre synder for å hellige oss – for å fortsette å skille oss ut til et hellig formål, for å frelse oss (det vil si kjøpe oss for en pris). Vi tilhører nå Gud, slik at Han kan oppfylle sitt formål med oss.
Betydningen av Påskevinen
Hvorfor befalte Jesus sine disipler å drikke vin som et symbol på Hans blod under Påskegudstjenesten? Hva symboliserer dette?
Kristus visste at det å drikke litt vin som et symbol på Hans utgytte blod ville gjøre et dypt inntrykk på oss, og vise oss at Hans død var for tilgivelse av våre synder.
Det var blitt tradisjon blant jødene å drikke vin til måltider ved hellige anledninger, inkludert Påske. Men Jesus ga vinen en spesiell betydning denne kvelden: «Og Han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, Den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. Men Jeg sier dere: Fra nå av skal Jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen Jeg drikker den ny med dere i min Fars rike» (Matteus 26:27-29).
Hva kan vi lære av dette symbolet? For det første visste Kristus at det å drikke litt vin som et symbol på Hans utgytte blod, ville gjøre et dypt inntrykk på oss, og vise oss at Hans død var for tilgivelse av våre synder. «Gjør dette,» sa Han, «så ofte som dere drikker av det, til minne om meg!» (1. Korinterbrev 11:25). Jesus «Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod» (Åpenbaringen 1:5). Gud tilgir våre synder gjennom Jesu utgytte blod (1. Johannes 1:7).
Mange mennesker forstår normalt dette prinsippet – at Gud tilgir våre synder gjennom Jesu Kristi blod – men ikke alle forstår hvordan det skjer. Paulus forklarte at «Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt» (Hebreerne 9:22).
Det gamle testamente forteller at Gud påla Israels presteskap å utføre visse plikter som omfattet et system for renselse og helliggjørelse ved hjelp av blod fra ofrede dyr. Dermed forutså man utgytelsen av Kristi blod, det ultimate offeret for synd. Han befalte nasjonen å følge dette midlertidige systemet med rituell renselse av synd (Hebreerne 9:9-10). Dyreofringer tjente som et symbol eller en representasjon av det eneste virkelige og fremtidige offeret, Jesus Kristus, som skulle betale straffen for alles synder en gang for alle.
Bibelen lærer at ens liv er i ens blod (1. Mosebok 9:4). Når en person mister tilstrekkelig med blod, dør han eller hun. Derfor gjør blod, når det blir utgytt, soning for synd, som fører til døden (3. Mosebok 17:11). Jesus mistet sitt blod da Han ble pisket, korsfestet og gjennomboret (Lukas 22:20; Jesaja 53:12). Han utgjøt sitt blod, og døde for menneskehetens synder.
Når vi drikker vinen under Påskegudstjenesten, bør vi nøye tenke over betydningen av dette. Den lille mengden vin representerer selve livets blod som strømmet fra Jesu Kristi døende kropp for å tilgi våre synder (Efeserne 1:7). Med denne tilgivelsen kommer til slutt frihet fra døden.
Jesu Kristi blod dekker ikke bare våre synder fullstendig, men gjør det også mulig å fjerne vår skyld. Hebreerne 9:13-14 sammenligner det fysiske offeret av et dyr med Kristi blod: «For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod – Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!»
Ordet samvittighet kommer fra det latinske ordet conscire, som betyr «å være bevisst skyld». Samvittigheten vår er vår bevissthet om rett og galt.
Vår deltakelse i vin i den nytestamentlige Påskeseremonien er et uttrykk for troen på at Gud virkelig har tilgitt oss. Vi er frie fra synd og skyld (Johannes 3:17-18), og våre hjerter er «gjort frie fra syndens følelse» (Hebreerne 10:22, Bible in Basic English). Vi lever i et nytt liv med god samvittighet (Romerne 6:14).
Noen mennesker føler seg imidlertid skyldige, selv etter at de har omvendt seg. Selv om samvittigheten vår bør dømme oss når vi synder igjen, bør vi ikke fortsette å fordømme oss selv for synder som Gud allerede har tilgitt. I stedet bør vi ha full tillit til den frihet fra skyld som Gud har gitt oss (1. Johannes 1:9; 1. Johannes 3:19-20).
Tilgang til Faderen
Kristi utgytte blod gjør det også mulig for oss å få tilgang til selve Guds Faders trone. Under Den gamle pakt var det bare ypperstepresten som kunne gå inn i det området av tabernaklet som var kjent som Det Aller Helligste (Hebreerne 9:6-10). «Nådestolen» som sto der på toppen av paktkisten, representerte Guds trone. 3. Mosebok 16 beskriver seremonien som fant sted hvert år på en annen av Guds hellige høytider, Forsoningsdagen. Da tok ypperstepresten blodet fra en geit, som symboliserte Jesu Kristi fremtidige offer, og sprinklet det på nådestolen, slik at israelittene symbolsk kunne bli renset for alle sine synder (Hebreerne 9:5-16).
Fordi Jesu Kristi blod fjerner synden – og gjør oss rene for Gud – kan vi nyte direkte tilgang til Faderen (Hebreerne 9:24). Jesus, som vår Yppersteprest, gikk inn i det aller helligste ved sitt eget blod (Hebreerne 9:11-12). Vi kan nå nærme oss Gud Faderen uten å nøle eller frykte avvisning, men med tillit og trygghet (Hebreerne 10:19-22).
Hebreerne 4:16 snakker om denne tilliten vi kan ha når vi nærmer oss Gud: «La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» Jesus Kristus gjør det mulig for oss å oppleve dette intime forholdet til vår Far.
Vår pakt med Gud
Kristi blod betyr også at Han har inngått en pakt eller avtale. Som vi har sett – så ble noe ekstremt viktig oppfylt – da Jesus ga disiplene vinen under deres siste Påskehøytid sammen: Så sa Han til dem: «For dette er mitt blod, Den nye pakts blod» (Matteus 26:27-28).
Hvorfor kalles denne vinen «Den nye pakts blod»? Forfatteren av Hebreerbrevet forklarer at dette skjedde etter at Gud på Sinai-fjellet påla det gamle Israel det som nå kalles Den gamle pakt: Etter at israelittene svarte med lydig forpliktelse, så ble pakten ratifisert ved en seremoni med sprinkling av blod. Bibelforfatterne kalte dette «paktens blod» (Hebreerne 9:18-20; Hebreerne 9:13:20; 2. Mosebok 24:3-8).
Vi må forstå at omvendelse, dåp og aksept av Jesu Kristi offer – sammen med troen på Hans løfte om å tilgi våre synder – utgjør en pakt med Gud. Gjennom denne pakten, som vi takknemlig aksepterer og kan stole fullt og helt på (Hebreerne 6:17-20), så gir Gud oss evig liv. Ved å akseptere Kristi offer for syndenes forlatelse, så inngår vi en pakt med universets Gud. Vilkårene i denne pakten er absolutte, fordi den ble beseglet med Jesu Kristi utgytte blod (Hebreerne 9:11-12, Hebreerne 9:15). Vi blir minnet om denne pakten hvert eneste år, når vi feirer Påsken.
Hva er så vilkårene i dette paktsforholdet? «Dette er den pakten Jeg vil opprette med dem etter disse dager – så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter, og skrive dem i deres sinn», og så legger Han til: «deres synder og deres lovovertredelser vil Jeg ikke lenger minnes» (Hebreerne 10:16-17).
Det gamle Israel hadde ikke hjerte til å trofast holde Guds bud (5. Mosebok 5:29). Under Den nye pakt, skriver Gud imidlertid sine lover i våre hjerter og sinn. Disse lovene er ikke de fysiske renselseslovene som finnes i systemet med offer, renselser og ritualer i tabernaklet. I stedet er de hellige og rettferdige lover, som definerer riktig oppførsel overfor Gud og vår neste (Romerne 7:12), og fører til evig liv (Matteus 19:17). At vi drikker Påskevinen, er et symbol på at vi aksepterer dette paktsforholdet, som er bekreftet med og ved Jesu Kristi blod.
Årlig feiring i Den tidlige kirken
Det nye testamente viser at kristne fortsatte med å feire de årlige høytidene på de tidspunktene som Gud hadde foreskrevet. Som vi har sett, så feiret Jesus i sin ungdom Påsken hvert år på den angitte dagen (Lukas 2:41), og Han fortsatte opprettholdelsen av denne skikken sammen med sine disipler. Den tidlige kirken fortsatte også med å feire de andre høytidsdagene, på de angitte tidspunktene. For eksempel står det i Apostlenes gjerninger, angående at Jesu etterfølgere møttes for å feire Pinsefesten: «Og da Pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted» (Apostlenes gjerninger 2:1).
Skriften gir ingen antydning om at den tidlige kirken la til – eller endret – datoene som Gud hadde fastsatt for sine høytider. Uttrykket i 1 Kor 11:26 – «For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret» – betyr ganske enkelt hver gang som kristne gjør det. Og det refererer til å feire Påsken hvert år på den riktige dagen, og dermed «forkynner dere Herrens død, inntil Han kommer».
Bibelen spesifiserer den årlige feiringen av Påsken, og historien forteller at den ble feiret hvert år i den tidlige kirken. Påsken, som et minne om Jesu død, skal feires én gang i året. Det er altså ikke når eller hvor ofte man selv vil, på samme måte som med alle de andre årlige høytidene. Verken Jesus Kristus eller apostlene ga noen indikasjon på at vi skulle endre når – eller hvor ofte – vi feirer noen av Guds hellige høytider.
Ifølge deres eksempel, så bør vi fortsette å feire Påsken ved begynnelsen av kvelden, den 14. dagen i den første måneden (Abib eller Nisan) i den hebraiske kalenderen. (Se «Guds årlige høytider – helligdager» for datoer.)
Under sin siste Påske med disiplene, så forklarte Jesus at denne feiringen også har betydelige implikasjoner for fremtiden. I Matteus 26:29 sa Han til dem: «Fra nå av skal Jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen Jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.»
Å feire Påsken hvert år, minner oss om at Gud er den som tilgir synd, og gir oss evig liv i sitt rike gjennom Jesu Kristi offer, vår Påske. Denne høytiden er et minnesmerke over vår Skapers fortsatte rolle i menneskehetens frelse.