12. november 2012
Katherine Rowland
4 minutters lesetid
Den opprinnelige engelskspråklige artikkelen ble publisert på nettet i United Church of Gods «Virtual Christian Magazine Nov 2012
I dagens verden med øyeblikkelig kommunikasjon, virker det som om så mange er oppsatt på å provosere andre med følelsesladet språk, men Bibelen viser en bedre vei!
Altfor mange i denne verden provoserer andre til sinne. Men burde vi ikke være mer som i Hebreerbrevet 10:24, der det står: «La oss ta hensyn til hverandre for å oppmuntre til kjærlighet og gode gjerninger»?
Jeg åpner Facebook-siden min og prøver å følge med på nyhetene fra vennene mine. Men i stedet for å se leirbildene, historiene fra sommerferien og oppdateringene om nye babyer som jeg er ute etter, finner jeg meg selv i å bla forbi opphetede ord, bilder og tegneserier med provoserende budskap, og statusoppdateringer som er laget for å provosere. Twitter-kontoen min er ikke noe bedre, ettersom venner og bekjente med ulik bakgrunn og ideologi høyt og tydelig proklamerer sin lojalitet og tro på sakene de brenner for. I stedet for å føle meg knyttet til noen, starter jeg dagen med en følelse av at alle er ubehagelige. Jeg har ikke sagt et ord til noen ennå, men det føles som om verden roper til meg, og noen ganger bruker den ord som ikke er særlig hyggelige.
Kanskje er jeg den eneste som har opplevd dette, men jeg mistenker at det finnes andre der ute også. Mange ser ut til å lure på om samfunnet blir frekkere, eller om vi bare legger mer merke til det. Og problemet forsterkes på internett, der noen ser ut til å miste hemningene når det gjelder å uttrykke seg på en frekk, provoserende eller sint måte. Ofte kommer dristige eller harde uttalelser på en passiv-aggressiv måte: akkurat vage nok til at når noens følelser blir såret, kan forfatteren si: «Vel, jeg er ikke sint. Jeg sier bare hvordan jeg ser på ting.» Eller: «Jeg sa ikke at jeg snakket om noen spesifikk.» Andre hevder mer altruistiske motiver som «bare å fortelle sannheten», eller «å prøve å gjøre folk mer bevisste.» Men uansett begrunnelse eller motiv, så er resultatet ikke harmoni, opplysning eller innsikt. I stedet fører ordene som fyller skjermen min (og kanskje din) ofte til sårede følelser, ødelagte relasjoner, tap av respekt og et fiendtlig miljø.
Har Bibelen noe å si om det som virker som et svært moderne problem? Jeg fant et interessant avsnitt i Ordspråkene mens jeg tenkte på dette.
«Har du vært så uforstandig at du har opphøyet deg, eller har du tenkt på ondt, da legg hånden på din munn! For trykk på melk gir smør, og trykk på nese gir blod, og trykk på vrede gir trette» (Ordspråkene 30:32–33).
Matthew Henrys kommentar påpeker at «å fremkalle vrede», er det samme som å bevisst irritere noen og provosere dem til sinne. Strid og sinne følger provoserende oppførsel og ord. Det kan jeg absolutt bekrefte; når andres ord er ment å provosere, er min første reaksjon sinne. Jeg vil svare med mine egne harde ord eller provoserende uttalelser. Men vi – som kristne – er kalt til et annet reaksjonsmønster. Vi er slik også kalt til et annet handlingsmønster.
Kanskje den klareste oppsummeringen av hvordan vi bør lede vår oppførsel, ble skrevet av Jakob. Han rådet: «Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom. Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk. For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er. Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke. Og rettferds frukt blir sådd i fred hos dem som stifter fred» (Jakob 3:13-18).
Når vi sammenligner ordtaket med Jakobs instruksjoner, så ser vi raskt likheten. Å opphøye seg selv, sier ordtaket, er tåpelig. Jakob påpeker at visdom er ydmyk, og den er villig til å gi etter. Rettferdighet, fortsetter han, blir sådd av dem som skaper fred. Derimot er strid – som er det motsatte av fred – skapt av dem som fremkaller vrede. Vi har to muligheter når vi velger hvordan vi skal handle eller tale: 1) visdom og 2) dårskap. Kloke valg – rettferdige valg – fører til fred. De skaper fred der den kanskje ikke har eksistert tidligere. Derimot skaper tåpelig, provoserende oppførsel vrede og strid, der hvor det kanskje ikke har vært det før.
Uhøflig og motbydelig oppførsel er ikke noe nytt. Den har eksistert så lenge det har vært mennesker på jorden. Vi kan se av Ordspråkene at provoserende oppførsel ikke ble født i internettalderen. De samme valgene som de gamle hadde – fred eller strid, visdom eller tåpelighet – står åpne for oss i dag. Vi kan enten velge å si noe skarpt og provoserende, eller vi kan velge å slutte å rope og begynne å skape fred. Bare ett av disse valgene viser at vi er virkelig kloke.
Skriftsteder er sitert fra Norsk Bibel 88/07 gjennom hele teksten, med mindre annet er angitt.
Oversatt fra engelsk ved hjelp av DeepL. Dokumenter klargjort for oversettelse av Bill Turnblad. Bibelgjennomgang av Mark Mager. Korrekturlesing og sluttredigering i Jørn Kåre Overgård.
Du kan svare nå. Skriv til oss på info@ucgeurope.org for å få vite mer.