Artikler

De forvistes mor

29. juni 2026

Scott Delamater

11 minutters lesetid

Den opprinnelige engelskspråklige artikkelen ble publisert i Beyond Today Magazine: Jul-Sep 2026

De fleste kristne i dag har ikke bodd utenfor sitt hjemlands grenser, slitt med språkbarrierer eller følt den stille utmattelsen ved å ha en annen nasjonalitet enn dem de lever blant. Likevel beskriver Skriften Guds folk som fremmede, utlendinger og pilegrimer. For å forstå hvorfor det er slik, så må vi kanskje aller først gå ut av den trygge følelsen av å være hjemme?


Da USA nærmet seg sitt 100-årsjubileum i 1876, forberedte det franske folket en enestående gave til sine amerikanske slektninger. Den franske politiske tenkeren Edouard René de Laboulaye og billedhuggeren Frédéric Auguste Bartholdi hadde utformet en kolossal statue som de kalte Friheten som opplyser verden. Når den var ferdig, ville den være det høyeste byggverket på Manhattan og tårne seg over New York-havnen som et symbol på de politiske idealene som de mente at Amerika sto for.

Statuen ble finansiert av private donasjoner i Frankrike; amerikanerne skulle finansiere byggingen av sokkelen. Men donasjonene på begge sider av Atlanterhavet holdt ikke tritt med målene, og tidlig på 1880-tallet sto prosjektet i stampe.

Innsamlingsaksjonene i USA omfattet den kjedelig navngitte «Art Loan Fund Exhibition in Aid of the Bartholdi Pedestal Fund» i 1883. Utstillingskatalogen åpnet med et sonett av Emma Lazarus som med tiden skulle endre statuens symbolske betydning. De mest berømte linjene i «The New Colossus» – diktet som nå er inngravert på en plakett inne i sokkelen – inviterer de trette, fattige og sammenklyngede massene fra den gamle verden til å søke tilflukt i den nye.

Lazarus var selv etterkommer av jødiske innvandrere. I 1882, etter å ha fått vite om bølger av antijødisk vold i det russiske imperiet, engasjerte hun seg dypt i å hjelpe de jødiske flyktningene som strømmet inn i USA. Deres vanskelige situasjon «opptok gradvis mer og mer av mine tanker og mitt hjerte», skrev hun i et brev til en venn. «Det har nesten fortrengt alle andre temaer fra mine tanker.»

Hennes engasjement for deres situasjon og litt overtalelse fra en venn fikk henne til å bidra med sine forfattertalenter til innsamlingsaksjonen. I mindre kjente vers i «The New Colossus» ga hun statuen et navn som sannsynligvis gjenspeilte hennes omsorg for disse flyktningene: Mother of Exiles. Uansett om hun var bevisst på det eller ikke, henter diktets stemning inspirasjon fra Bibelens tilbakevendende bildespråk om et fordrevet folk på jakt etter et hjemland.

Lenge før Frihetsgudinnen ble unnfanget, eller før USA var et land, hentet nybyggerne i den nye verden mye inspirasjon fra Bibelens bildespråk om pilegrimer, fremmede og landflyktige. I en tekst fra midten av 1600-tallet om de første nybyggerne i Massachusetts beskriver guvernør William Bradford et folk som «forlot den vakre og behagelige byen … men de visste at de var pilegrimer, og la ikke så stor vekt på disse tingene, men løftet blikket mot himmelen, deres kjæreste hjemland …»

Hans ord gjenspeiler Hebreerbrevet 11:13–16, som beskriver de Bibelske troens helter – våre åndelige forfedre som «bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden … [uten å] landet de dro ut fra, de tenkte på … nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske.»

På begynnelsen av 1800-tallet ble det vanlig å omtale de første innvandrerbølgene i bibelske termer.

I 1821 beskrev John Quincy Adams dem som «frivillige eksilanter fra et land som var dem kjærere enn livet … eksilanter for frihetens og samvittighetens skyld.»

I 1830 beskrev Daniel Webster «Pilgrim Fathers», som hadde gått i land ved Plymouth Rock 200 år tidligere, som de som «søkte å nyte en høyere grad av religiøs frihet». I dag forbinder amerikanere pilegrimer oftere med den tidlige kolonitiden enn med bibelske tider.

Men disse tidlige pilegrimene var verken de første eller de siste kristne som så de bibelske temaene om pilegrimer og fremmede i sine egne historier. Kristne i eksil har lenge funnet følgesvenner i Hebreerbrevet. Selv under mindre ekstreme omstendigheter identifiserer kristne på ukjente steder seg med disse heltene og lengselen som drev dem.

Moderne fremmede

De fleste av oss tilbringer hele livet som innbyggere i det landet vi ble født i. Når Bibelen snakker om fremmede og utlendinger, så tenker vi sannsynligvis først på andre, nemlig innvandrere til vårt hjemland. Derimot forstår kristne som emigrerer til andre land dette bildespråket på egen kropp.

Nicole Roig Espinoza innvandret til USA fra Chile i 2017, kort tid før hun giftet seg med sin mann, Garrett Fenchel. De to møttes i Chile i 2010 og gjenopptok kontakten mens de tjenestegjorde sammen i et United Youth Corps-prosjekt i Guatemala i 2015. Etter å ha bodd i USA i flere år fikk Nicoles far diagnosen en sjelden, degenerativ nevrologisk sykdom, og de flyttet til Chile for å være nær ham i hans siste måneder.

De bodde i Chile i fem år før de vendte tilbake til USA.

Å leve som innvandrere i hverandres hjemland ga Garrett og Nicole en felles forståelse av livet som fremmede og pilegrimer.

«En del av identiteten din er det faktum at du er innvandrer,» reflekterte Garrett. «Når du kommer hjem, forventer du at det skal føles mye bedre enn det faktisk gjør. Du tror det skal være glede eller avslapning, men jeg endte opp med å føle meg mye mer splittet.»

Nicole ga uttrykk for lignende følelser.

«Da jeg dro tilbake til Chile, var det som om jeg hadde mistet noe», sa hun.

Denne tankegangen om å identifisere seg som fremmede og utlendinger er noe Gud har forsøkt å dyrke hos sitt folk i tusenvis av år.

Guds første nedtegnede ord til Abraham i Første Mosebok er: «Dra bort fra ditt land» (1. Mos. 12:1). Han viste Abraham at hans etterkommere ville være «som fremmede i et land som ikke er deres» (1. Mos. 15:13). Og det var de. Først som nomader, men til slutt som slaver hos de gamle egypterne. Deres identitet som fremmede ble brutalt innprentet før Gud på mirakuløst vis reddet dem.

Mens de reiste mot sitt lovede land, ga Gud dem lover om hvordan de skulle behandle fremmede, lover som var uten sidestykke i datidens kulturer. «En fremmed skal du ikke plage og ikke undertrykke, for dere har selv vært fremmede i landet Egypt» (2. Mosebok 22:21). Han minnet dem om deres forfedres identitet som en drivkraft.

Når du omfavner din identitet som fremmed i denne verden, blir begrepet hjem litt flyktig.

«Når du har bodd utenfor [hjemlandet ditt] lenge nok, og hvis du reiser frem og tilbake, hva er da ditt virkelige hjem?» spurte Garrett.

Nicole sa at for henne er hjemmet slett ikke et sted.

«Du befinner deg i mellomrommet,» sa hun. «Jeg føler ikke at hjemmet mitt er i Chile.

Jeg føler ikke at hjemmet mitt er her. Hjemmet mitt er hos familien min.»

Ingen hjem å vende tilbake til

Fenchel Roig-familiens frem-og-tilbake-liv blir av noen instanser betegnet som «returmigrasjon», noe som gjenspeiler den bevegelsesfriheten noen migranter har. Men for andre er bevegelsen enveiskjøring.

Natallia Teague innvandret til USA fra Hviterussland via Barbados. Hun vokste opp i Sovjetunionen i et ateistisk samfunn der hun ble lært at troende var uutdannede. Det var ikke grobunn for kristent arbeid, men Natallia ble tiltrukket av kristendommen til tross for den generelle fraværet av religion.

«Jeg lette ikke etter det – Gud førte meg til det,» sa hun.

Hun fikk vite om Guds høytider (oppført i 3. Mosebok 23), og møtte en liten gruppe i Estland til løvhyttefesten.

«Det var en annen ånd der. Man kan kanskje venne seg til det hvis man er omgitt av det hver uke, men første gang man opplever det, er det ekstraordinært annerledes,» sa hun. «Folk var så høflige og vennlige mot hverandre. De tok med leker til barn i nød, og besøkte folk hjemme. Man kunne se i øynene deres at de brydde seg. De var som … mennesker som ikke var fra denne verden.»

Etter at hun flyttet til Barbados, tok livet noen uventede vendinger. Hun ønsket å reise derfra, men det var ingen vei tilbake til Hviterussland av den enkle grunn at det ikke fantes noen menighet der. Hun meldte seg som frivillig for United Church of God, og hjalp til med å redigere litteratur på russisk. Menigheten inviterte henne til å jobbe fra hovedkontoret i Ohio i 2010. Hun møtte ektemannen David få uker etter at hun ankom, og de giftet seg halvannet år senere.

Mens hun fortalte om alt dette, ga Natallia en virtuell omvisning i byen i Hviterussland der hun tilbrakte store deler av sitt liv som ung voksen. Hun pekte ut museene og teateret i nærheten av hjemmet hun bodde i.

«Det er en vakker by,» mimret hun. «Jeg savner den, men den er ikke min.»

På sin måte slutter hun seg til dem som, «hvis det var landet de dro ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake» (Hebreerbrevet 11:15). I stedet valgte hun sin åndelige familie fremfor det som en gang hadde vært kjent. Hebreerbrevet fortsetter med å beskrive Gud som en Far som «skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For Han har gjort en by ferdig til dem» (Hebreerbrevet 11:16).

Guds barmhjertighet overfor den fremmede

Selv om vi ikke lever som fremmede, har de fleste av oss førstehåndserfaringer med å føle oss utenfor – enten det er å flytte til en ny by, begynne på en ny skole eller bare besøke et ukjent sted. Slike øyeblikk gir oss et glimt av den ubehagelige følelsen av fremmedhet som Gud ønsker at vi skal kunne dra nytte av – både når vi tenker på oss selv som kristne og når vi styrer vår omgang med andre.

Werner Solorzano er født og oppvokst i Guatemala City, og innvandret til USA i 2024 for å jobbe for United Church of Gods medieteam. Han er ikke fremmed for denne ubehagelige følelsen.

«Når man lever som fremmed, føler man seg ukomfortabel. Det er en konstant følelse av ikke å høre til, av ikke å være en del av samfunnet man lever i,» sa han. Han så på sin kone, Stephanie, og spurte: «Var det ubehagelig for deg i Guatemala?»

Stephanie Rorem vokste opp i Pacifica i California. Faren hennes snakket flytende spansk, og familien Rorem reiste jevnlig til Mellom- og Sør-Amerika for å tjene menigheter der. Stephanie møtte Werner på en av disse reisene. De to giftet seg i 2018 og bodde i Guatemala City i seks år før de flyttet til USA.

«Ubehagelig? Litt. Jeg skiller meg jo tydelig ut,» lo hun. Med sitt sandfargede hår og bleke hud var hun et uvanlig syn i Guatemala City.

«Den [ubehagelige følelsen] handlet mer om meg personlig enn om hvordan jeg ble behandlet,» sa hun. Selv uten å ta hensyn til hvordan andre behandlet dem, opplevde begge en stille uro på disse stedene, bare ved å vite at de var annerledes.

«Det finnes et skriftsted som sier at man ikke skal undertrykke den fremmede, for man kjenner en fremmeds hjerte», sa Werner og henviste til 2. Mosebok 23:9. I likhet med generasjoner av israelitter som ikke kjente til slaveri eller vandring, må moderne kristne som aldri lever som fremmede, dyrke et fremmeds hjerte.

Vi må huske på vår egen ubehagelige følelse fra de førstehåndsopplevelsene vi måtte ha. Uten den går vi glipp av muligheter til å knytte bånd.

«Jeg tror ikke jeg noen gang hører mye om hvordan det er å føle seg som en fremmed,» sa Werner om moderne kristen formidling. «Noen mennesker kan rett og slett ikke sette seg inn i det.»

Når du er i stand til å trekke på din egen erfaring som fremmed, forstår du behovene til dem som på en eller annen måte lever i utkanten av samfunnet, som er avhengige av flertallets godhet – og som Gud selv tar vare på.

«For Herren deres Gud, Han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver, som hjelper den farløse og enken til deres rett, og som elsker den fremmede, så Han gir ham mat og klær» (5. Mosebok 10:17–18).

Det gamle testamente omtaler ofte den fremmede i samme åndedrag som andre maktesløse og marginaliserte mennesker, og påpeker at Gud viser dem spesiell omsorg.

Jesus Kristus brukte lignende beskrivelser av de maktesløse for å illustrere den omsorgen han forventet at disiplene skulle vise.

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg» (Matteus 25:35). Kristne som forstår sin identitet som fremmede og pilegrimer, forvandler den ubehagelige følelsen til omsorg for andre.

Garrett og Nicole opplevde dette da de kom tilbake til USA. Mens de ventet på å hente barna sine fra skolen, kom foreldrene til en av datterens klassekamerater bort til dem.

«De dukket opp fra ingensteds, og [moren] sa: ‘Hei, jeg vet at det er en vanskelig tid for dere å være her. Og jeg ville bare si at jeg tenker på dere,’» fortalte Nicole. «Det gjør en enorm forskjell. Det var som en frisk pust.»

Når vi kan trekke på vår egen erfaring som fremmede, blir det fremmede et felles grunnlag.

«Kanskje det er det som skaper forbindelsen,» sa Werner, «at de kan se forbi det fremmede ved deg og bare se en annen fyr som bor her.»

Å leve som fremmede

Å omfavne vår kristne identitet som fremmede og pilegrimer gjør mer enn bare å knytte oss til menneskene rundt oss. Det knytter oss til Gud selv.

Apostelen Johannes beskriver Jesus som Den som «ble kjød og tok bolig iblant oss» (Joh 1:14). Han levde som en fremmed og en pilegrim i en fiendtlig verden. Han var ikke på linje med bevegelsene eller regjeringene i sin tid, men med formålet til Den som sendte ham. Han levde blant lidenskapelige jødiske nasjonalister, romerske erobrere og religiøse fanatikere – ikke som en av dem, men som den andre, en ekte fremmed.

Jesus krever ikke noe av sine disipler som han ikke selv har levd ut. Dette er en stor trøst for Nicole.

«Jeg ser at Gud ser hva jeg går gjennom,» sa Nicole. «Jeg føler at det er noen der oppe som forstår meg.»

Å leve som kristne er å erkjenne hvor fremmede vi er for regjeringene og systemene som er opprettet rundt oss, og å leve som representanter for et annet rike, akkurat som Jesus gjorde.

I likhet med heltene i Hebreerbrevet 11 søker kristne i dag et hjemland. Paulus minnet menigheten i Filippi om at «vi har vårt hjemland i himmelen» (Filipperne 3:20). Det betyr ikke at vi ikke har noe jordisk borgerskap eller ansvar, men disse er underordnet denne større virkeligheten.

Paulus gjentar dette temaet om hvor vårt borgerskap ligger ved å definere grensene for vår fremmedhet: «ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk» (Efeserne 2:19). Han kombinerer ideene om borgerskap og familie til en helhetlig visjon om tilhørighet.

Dette er ikke blomstrende språk. Det finnes et virkelig rike som kristne allerede tilhører – en regjering som skal opprettes på jorden og som ikke skal ha noen ende.

Den er bare ikke her ennå.

Den finnes i «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper» (Hebreerne 11:10), «den levende Guds by, det himmelske Jerusalem» (Hebreerne 12:22), den samme byen som Johannes beskriver som «den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen» (Åpenbaringen 21:2) til en ny jord. Den er mer enn et håpefullt monument, et frihetsfyrtårn eller en symbolsk «Mor til de landflyktige», men «det er vår mor» (Galaterbrevet 4:26).

For den kristne er den hjemmet.

Skriftsteder sitert fra Norsk Bibel 88/07 gjennom hele teksten, med mindre annet er angitt.


Oversatt fra engelsk ved hjelp av DeepL. Dokumenter klargjort for oversettelse av Bill Turnblad. Gjennomgang av skriftstedene av Mark Mager. Korrekturlesing og sluttredigering i Jørn Kåre Overgård.

Du kan svare nå. Skriv til oss på info@ucgeurope.org for å få vite mer.