23. desember 2020
Terri E.
11 minutters lesetid
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i magasinet Beyond Today Magazine: Jan-Feb 2021
I juli-august-utgaven 2020 av Beyond Today diskuterte vi måter å takle utmattelse på. Her skal vi se på hvordan vi kan hjelpe andre som står overfor den samme kampen.
En ettermiddag for noen år siden dro jeg for å hente sønnene våre fra skolen. Det var en strålende solskinnsdag, og humøret deres virket å stemme overens med været da de kom hoppende ut for å møte meg med smil og livsglede. De snakket i ett hele veien hjem. Da vi kjørte inn i garasjen, sa en uventet liten, trist stemme fra baksetet til meg: «Mamma, jeg smiler kanskje på utsiden, men jeg smiler ikke på innsiden.»
Dette kom som “lyn fra klar himmel”! Rekk opp hånden hvis du noen gang har vært skyldig i å sette på deg et smil, for å skjule de dype følelsene som bryter under overflaten!
Og omvendt: Har du noen gang vært i en situasjon der du har oversett alle signalene andre kanskje har gitt om at alt ikke står bra til, i den tro at bak hvert smil ligger et helt hjerte? Har du fått hint om noens vanskeligheter, men senere innsett at du ikke hadde forstått hvor alvorlig situasjonen egentlig var? Eller har du merket den utmattede og slitne ånden hos en annen person, men rett og slett følt deg utilstrekkelig rustet til å hjelpe?
Sannsynligvis er svarene dine på disse spørsmålene utelukkende ja, ja og ja!
Med erfaring fra begge sider av dette, inkludert at jeg selv har hatt behov for omsorg i mange år, vil jeg gjerne dele noen grunnleggende prinsipper for å hjelpe de blant oss som er utmattede. Mitt håp er at vi som fellesskap skal være bedre rustet til å styrke hverandre med forståelse og kjærlighet.
Tenk på hvordan apostelen Paulus beskrev sin holdning til andre medlemmer av Guds kirke: «Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn. I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære» (1. Tessalonikerbrev 2:7–8, uthevinger lagt til gjennom hele teksten).
Omsorg med fysisk hjelp og mildhet
Kort tid etter å ha vært involvert i en av de mest intense og dramatiske hendelsene i Bibelen (1. Kongebok 18:39-40), som resulterte i en svært synlig moralsk seier, løp profeten Elia i frykt for sitt liv i omtrent 100 engelske mil. I fullstendig fortvilelse gikk han deretter alene en dagsreise videre ut i ørkenen, før han slengte seg ned under et tre. Der ba Elia Gud om å befri ham fra lidelsene: «Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre!» (1. Kongebok 19:1-4).
Noen ganger kan selv svært gode mennesker føle seg ute av stand til å takle utfordringene de står overfor. Dermed klarer de ikke å håndtere den utmattelsen det medfører å måtte takle uavbrutte vanskeligheter.
Hva var Guds svar? Han tok vare på sin profet ved å gi ham næring. Ikke bare én gang, men to ganger, mens Elia sov, sendte Gud en engel med mat og drikke for å oppmuntre og styrke ham fysisk. Deretter dro Elia videre for å møte Herren på Horeb-fjellet, et annet navn for Sinai-fjellet. Dette stedet var velkjent i israelittenes historie. Det var der nasjonen inngikk en pakt med Gud, og der Moses hadde vært i Guds umiddelbare nærvær.
Her var det en påminnelse om Guds spesielle forhold til sitt folk, og deres ansvar overfor Ham. Kanskje forsto Gud den forbindelsen Elia ville føle med Ham på dette stedet, og at det ville bidra til å gi hans ånd følelsesmessig gjenopprettelse. Uansett hva som var tilfellet, så tjente Herren Elia på en svært personlig og mild måte da han kom dit , ved at «en røst kom til ham» (vers 13).
Etter dette møtet kom Elia frem, klar til å fortsette sin tjeneste for Gud.
Hvilke lærdommer kan vi trekke av dette? Å dømme en utmattet person ut fra hvor han eller hun befinner seg følelsesmessig, er ikke til hjelp. Historien om Job kommer til tankene, og noen ganger er det ikke ord som trengs. Men å identifisere de mest grunnleggende behovene – som en utmattet person ofte kan overse – og å tilby dem på et fat med mildhet og omsorg, er nettopp den støtten som trengs mest. Utmattede mennesker trenger ganske enkelt å vite at de ikke er alene, og at de ikke er så isolerte som de kanskje føler seg. Det finnes andre som faktisk passer på dem!
Praktiske måter å hjelpe på
Etter å ha snakket med mange mennesker som befinner seg midt i vedvarende og livsforandrende vanskeligheter, inneholder en kort liste over praktiske måter å hjelpe andre med fysisk restitusjon blant annet følgende:
• Hjelpe til med å kjøre barna deres til skolen eller bistå med andre transportbehov.
• Sende en omsorgspakke eller et gavekort til en restaurant.
• Sende et kort med en personlig skrevet hilsen inni.
• Ta med et hjemmelaget måltid som dere kan spise sammen, hvis de ikke klarer å komme hjem til deg.
• Levere litt oppmuntrende lesestoff.
• Ring dem.
• Klippe plenen deres og beskjære rosenbuskene eller andre planter.
• Tilby å holde av en plass til dem på bakerste rad i gudstjenesten, hvis du vet at store folkemengder kan føles overveldende for dem.
• Tilbringe en sabbatsmorgen sammen med dem over en kopp kaffe eller te.
• Levere en blomsterkrukke til terrassen deres.
• Avtale med flere felles venner at de skal be regelmessig og spesifikt for dem.
Støtt dem med bønn
Når folk er utmattede og sliter, er det lett for dem å miste perspektivet og føle seg forlatt, noe som gjør det vanskelig for dem å huske Guds løfter. Helen Keller, en bemerkelsesverdig kvinne som tilfeldigvis er en av mine favorittfigurer blant historiske inspirasjonskilder, sa: «Det eneste som er verre enn å være blind, er å ha syn, men ingen visjon.»
I svake øyeblikk slår fienden vår ofte til og utnytter en utmattet persons svakhet i ånd og kropp, og det er slik lett å miste det rette perspektivet. Mange av oss kjenner til Paulus’ ord i Efeserne 6:10–18 om å ta på oss Guds åndelige rustning, i vår kristne kamp for å leve etter Guds vilje. Det er interessant at han avslutter avsnittet med dette: «Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige».
Har du noen gang tenkt på at vi, i tillegg til å ruste oss selv, i bønn kan be Gud om å ruste andre også? Det kan være dager når våre brødre og søstre i Kristus trenger våre spesifikke bønner og oppmuntrende hjelp, for eksempel:
• Din hjelp til å spenne på seg sannhetens belte. Hvorfor? Fordi deres egne tanker noen ganger tar dem til fange og lyver for dem. Våre egne tanker fører oss altfor ofte på villspor. Men Jesus Kristus lovet at Guds Hellige Ånd «skal han veilede dere til hele sannheten» (Johannes 16:13).
• Dine hender til å plassere deres rettferdighets-brystplate riktig. Hvorfor? Fordi de trenger Hans beskyttelse i en sårbar tid, og tro på at Hans rettferdighet vil fylle deres tomhet. Som Jesus sa: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes» (Matteus 5:6).
• Din oppmuntring til å la føttene deres være skodd med fredens evangelium. De trenger dette for å stå fast. Helen Keller uttrykte det slik: «Jeg ønsker ikke den freden som overgår all forstand, jeg ønsker den forståelsen som bringer fred.» Det siste fører til det første. Som Paulus skrev: «Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke!» (1. Korinterbrev 16:13).
• Din hjelp til å løfte opp deres troens skjold. Pilene fienden kaster, kan gjennombore deres hjerte med fortvilelse. Vi trenger den slags tro som kommer til uttrykk i Salme 27:13: «Å, om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land!»
• Dine milde ord som minner dem om å ta på seg frelsens hjelm. Hvorfor? Fordi vårt sinn og våre tanker kan slites ned av tristhet. Dette kommer til uttrykk i Salme 42:12: «Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! Jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud».
• Din styrke og støtte, som tar opp sannhetens sverd og legger det i deres hender. Med denne hjelpen kan de overvinne festningene som holder dem tilbake:
«For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2. Korinterbrev 10:3–5).
Legg også merke til Romerne 15:1: «Vi som er sterke, skylder å bære skrøpelighetene hos dem som er svake, og ikke være oss selv til behag.»
Omsorg med tålmodighet
Her er noen flere tanker for å bevare balansen.
• På den ene siden ønsker de som lider å føle seg ivaretatt; på den andre siden ønsker de ikke å bli kjent og stemplet ut fra sin prøvelse.
• På den ene siden trenger de som lider desperat støtte fra venner og familie; på den andre siden blir de lei av å snakke om situasjonen sin om og om igjen.
• På den ene siden kan tausheten de opplever fra andre være helt lammende; på den andre siden er det tider når fellesskapet kan være helt overveldende og uhåndterlig.
• På den ene siden trenger de som lider noen ganger en venn å le sammen med; på den andre siden trenger de ofte en venn å gråte sammen med.
Høres dette ut som et motstridende, sammensurium som gjør deg usikker på hvordan du skal reagere? Vel, ikke bekymre deg. De som er utmattede, forstår dette dilemmaet fordi de lever med det daglig, om ikke hver time, eller noen ganger til og med minutt for minutt. Vi har håp i evigheten, men sliter også med fortvilelse; vi lever i tro, men kjemper også med depresjon; vi tror på håpet i Guds løfter, men kjemper mot motløshet.
Paulus snakket om paradokset i den kristne opplevelsen. I 2. Korinterbrev 6:10 nevner han at han er «sørgende, men alltid glade», og i Romerne 7:15 sier han til oss: «Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg». I 1. Tessalonikerbrev 5:14 minner han oss om å «Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!»
Omsorg uten forutsetninger
Gå aldri ut fra at noen vil vise på utsiden hva som egentlig foregår på innsiden, eller at noen som trenger hjelp og omsorg alltid vil ta kontakt og fortelle deg det. Å skjelne hvor en person står følelsesmessig er avgjørende for å være et effektivt fellesskap av omsorgsfulle brødre og søstre. Hvordan gjør vi det?
Guds ord kan være et nyttig, veiledende kart når vi navigerer gjennom lagene og fasadene i hver enkelt persons personlige terreng. Hvis vi for eksempel er involvert i og engasjert i andres liv, observerer og aktivt elsker hverandre (Johannes 13:34), viser medfølelse og er vennlige mot hverandre (Efeserne 4:32) og oppmuntrer hverandre (Hebreerne 3:13), vil det bli tydelig hvem blant oss som trenger vår spesielle omsorg, vårt våkne øye og vår oppmuntring.
Jeg elsker spesielt Hebreerne 3:13, fordi det greske ordet som her er oversatt med «forman» eller «oppmuntre», er parakaleo. Dette vakkert beskrivende verbet, som vi her blir bedt om å utøve overfor hverandre daglig, betyr å bli kalt til en annens side for å gi støtte og trøst. Denne betydningen kommer også til uttrykk når substantivformen av dette ordet oversettes som «talsmann» i Johannes 14:16, 15:26 og 16:7.
Når vi streber etter å oppfylle denne oppfordringen, la oss være oppmerksomme på hva de som sliter med utfordringer ønsker at vi skal forstå, hva de trenger fra oss og hva de vil sette pris på. Her er noen av de tingene de kanskje ønsker å formidle.
Ting dine utmattede venner kanskje vil at du skal vite
• Takk for din tilgivelse, for noen ganger representerer ikke en utmattet persons reaksjoner overfor andre alltid den beste versjonen av seg selv. Dette er ikke ment som en unnskyldning for mangler som må overvinnes, men for å forklare at mennesker som befinner seg midt i noe svært vanskelig og som har det vondt, ikke alltid klarer å oppføre seg riktig. Vi skal være «med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet» (Efeserne 4:2).
• Takk for at du lytter, for å oppriktig ønske å forstå en situasjon fullt ut gjennom øynene til den som trenger hjelp, snarere enn gjennom dine egne, viser hjertelig kjærlighet og empati. «Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende!» (Romerne 12:15).
Og hvis en som lider deler sin kamp med deg, må du innse at reaksjoner som å stille nysgjerrige eller utforskende spørsmål, å forsøke å presentere alle løsningene på problemene, eller å snu samtalen slik at den handler om deg selv, er samtaledrepere. De er ikke spesielt hjelpsomme og bidrar for det meste bare til å øke den utmattelsen som allerede oppleves. «Alt har sin tid … en tid til å tie og en tid til å tale» (Forkynneren 3:1, 7).
• Takk for at dere tenker på oss, for stillhet kan være knusende. Veien som førte til utmattelse og den følelsesmessige belastningen som følger med, er rett og slett hard. Hvis de utmattede noen gang trenger at fellesskapet deres strekker ut armene for å støtte dem, er det nå. «Men, mine elskede, alt er til deres oppbyggelse» (2. Korinterbrev 12:19). Og: «Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet!» (Romerne 12:10).
• Takk for at dere respekterer våre forskjeller. Hver og en av oss er unike individer. Det samme gjelder måten vi hver især takler prøvelser på. Ikke én av oss vil reagere på nøyaktig samme måte. Vi setter pris på at dere forstår at vi takler dette så godt vi kan, og at det sannsynligvis ikke er slik dere ville taklet det – og det er helt greit.
Vi er også alle unike i vår måte å være på, noe som betyr at vi deler med andre på forskjellige måter. For eksempel vil de som lever mer offentlig, mest sannsynlig håndtere situasjonen sin mer offentlig, mens de som lever mer privat, mest sannsynlig vil håndtere situasjonen sin mer privat. Å ta en pause for å tenke over disse forskjellene vil hjelpe oss å være respektfulle, og slik ikke fornærme noen.
Og til slutt: Tenk på at hvis noen deler en personlig byrde med deg: da bør du først spørre deg selv om det er din historie å fortelle, før du videreformidler den samtalen til andre. Hvis du er usikker, så er det alltid bedre å være forsiktig. Kolosserne 4:6 sier: «La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver.» Og Romerne 14:19 sier: «La oss da jage etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse».
For å sitere Helen Keller: «Alene kan vi gjøre så lite; sammen kan vi gjøre så mye.»
Skriftsteder sitert fra Norsk Bibel 88/07 gjennom hele teksten, med mindre annet er angitt.
Oversatt fra engelsk ved hjelp av DeepL. Dokumenter klargjort for oversettelse av Bill Turnblad. Skriftgjennomgang av Mark Mager. Korrekturlesing og sluttredigering i Jørn Kåre Overgård.
Du kan svare nå. Skriv til oss på info@ucgeurope.org for å få vite mer.